Oppsummering Myanmar

Myanmar eller Burma – kall det hva du vil. Landet som har vært lukket for "fri" turisme i et halvt århundre og som nettopp har blitt åpnet opp. Norge opphevet sanksjonene i 2012. Hvis du tror at man kan reise fritt rundt over alt så tror du feil. Store deler av landet er fritt, men det fins flere områder som fremdeles er stengt. I prinsippet så kan du søke om tllatelse til å reise over alt, men det må gjøres i Yangoon etter at du har kommet til landet og tillatelsen kommer sannsynligvis ikke før du har reist hjem igjen. Hvis du ikke skal være der et halvt år da. Og i disse områdene må du reise med offisiell følge og du får ikke dra der du vil. Konflikten mellom myndigheter og deler av befolkningen er fremdeles betent og alle gleder seg til valget i 2015 som de tror skal føre til store forandringer. Vi får se...

Uansett – det at landet nettopp er åpnet opp var en av grunnene til at jeg ønsket å besøke landet. Jeg ville se det sånn som det er og har vært, beskyttet mot utenlandsk inflytelse og ordet "turistifisert" er nesten ikke-eksisterende. What you see is what you get. For meg var valget bevisst i den forstand at jeg var fullstendig klar over at jeg ikke var I posisjon til å sette krav eller forvente at reisegarantifondet skulle ordne opp dersom hotellrommet ikke holdt den standarden som brosjyren lovet.

Så da er det bare å velge hvilken måte man ønsker å komme seg rundt i landet. Det fins flere valg.

Tog.
En liten copy/paste fra wikitravel:

Myanmar has an extensive but ancient rail network. Trains are slow, noisy, often delayed, have frequent electrical blackouts, and toilets are in abysmal sanitary condition. Never assume that air-conditioners, fans, or the electrical supply itself will be operational, even if the train authorities promise so.

Så ut ifra dette så kan man forstå at det ikke er all verden av komfort og standard på togene. Dessuten er de stort sett aldri i rute og på hovedlinjen mellom Yangoon og Mandalay så bruker det 16 timer på en knappe 33 mil lang tur. Hvis det er i rute. Ofte tar det over et døgn. Enda mer komplisert blir det nå når myndighetene har forbudt togreise om natten forbi hovedstaden Nay Pyi Taw. Er man paranoid så er man paranoid.
Det er visst en veldig flott strekning oppover hårnålsvinger og over broer fra Mandalay til Hsipaw som skal ta 11 timer, men også den tar nok lengre tid enn det.
Vær også oppmerksom på at togbilletten din vil koste mange ganger mer enn den samme billetten vil koste en burmeser og at du er nødt til å betale i US$.

Da vi satt og slappet av og så på utsikten på vei over fjellene i Shan State fulgte jeg med dette toget som klatret oppover. Fra vi oppdaget det til det forsvant så tok det sikkert 10 minutter. Og strekningen var vel 5-600 meter.

 

Jeg kunne ha løpt like fort. I hvert fall minst 20 meter.

Buss
Litt mer klippe og lime:

Buses of all types ply the roads of Myanmar. Luxury (relatively speaking) buses do the Mandalay-Yangon run while lesser vehicles can get travelers to other places. Fares are reasonable and in Kyat and, for the budget traveler, there is no other option because of the high price of train tickets for foreign nationals. Many long distance buses assign seats so it is best to book seats at least a day in advance. Because the roads are bad, avoid the rear of the bus and try to sit as far up front as you can get. Long distance buses also have an extra jump seat that blocks the aisle and, because it is not well secured to the chassis, can be uncomfortable (which also means that there is no such thing as a side seat where taller travelers can thrust their legs). A window near the front of the bus is always the best option.

Busser er både raskere og billigere enn tog, men alt er relativt. Veiene er ekstremt dårlig og kjøretøyene er ekstremt gamle med alt det medfører av nedslitte støtdempere og annet som skal ivareta komforten på reisen. En tur fra Yangoon til Mandalay tar ca. 11 timer og koster 60-70 kroner.

Også et bussalternativ

Båt
Du kan ta båt på elvene fra Yangoon til Mandalay og videre til Bagan, men ikke gjør det. Det går seint og det er ukonfortabelt. Jeg traff et par i Bagan som hadde reist med båt fra Mandalay og de angret.

Kanskje denne kommer fra Mandalay? Fotografert i Bagan.

Disse båtene kan trygt anbefales. Jeg klarte og glemme hjelmen på elvebredden da vi kjørte nedover så de måtte ettersende den med egen båt til hotellet mitt en drøy halvtime unna. Det kostet 30 kroner og jeg kunne sikkert ha
prutet, men jeg var bare glad for å få den igjen. Uansett, du kommer langt uten å bli fattig.

Bil
Det sies at man kan leie bil i Yangoon, men nei. Private biler med sjåfør er en opsjon og kanskje et ønske for det er ikke helt enkelt å finne frem i landet. All skilting er på burmesisk så det hjelper lite. Ikke et valg jeg ville ha tatt for hvilken tilstand bilen er i er også veldig usikkert.
 

Fly
For turister er dette det vanligste alternativet. Det fins 2-3 private flyselskaper som flyr mellom alle de store turistatraksjonene og de stor byene og en rundreise med 5-6 stopp er vanlig og koster 2-3000 kroner. Det er også et nasjonalt flyselskap – Myanmar Airways – som er mest kjent for en av verdens dårligste ulykkesstatistikker. Ikke å anbefale.
Hvis turistattraksjoner og byer er målet så er fly et svært godt alternativ. Over 90% av turistene velger dette alternativet.
 

Trekking
Å gå er også en måte å komme seg rundt på. Det fine med å gå er at du kommer nær folk og ofte overnatter i private hus hvis du tar en flerdagers tur. Fjellene i Shan State er fantastiske og trekking arrangeres mellom de fleste byene i området.
Se også "overnatting" lengre nede.
 

Motorsykkel
Motorsykler er det vanligste fremkomstmiddelet i Myanmar, men det er helst små, billige sykler av kinesisk opprinnelse. De aller fleste er 110 cc eller mindre. Større sykler er som sagt nesten ikke-eksisterende og selv om jeg ikke har noe eksakt tall så tror jeg at Eric sine fire og Zack sin ene Honda CRF 250L utgjør en stor prosent av totalen. Zack har en del offroadsykler av typen Honda 125 cc i tillegg. Med så små motorer er det anstrengende å kjøre lange dagsetapper, men de fungerer helt fint til å komme seg rundtom i nærmiljøet. Den ene Honda CRF 250 til Zack kan leies for US$ 75 om dagen, men hvor skal du dra? Hvordan finne frem? GPS-kartene er lite oppdatert, men hvis man holder seg til hovedveiene så er dette et alternativ.
Hvis du derimot ønsker å se deg om utenfor hovedveiene og særlig oppe i fjellene så bør/må du ha en guide. Og da er vel Eric det eneste alternativet. Jeg googlet ganske mye for å finne flere valg før jeg reiste, men det fant jeg ikke. Antallet turister som Eric tok med seg på tur i 2013 var mindre enn 10 så det er ikke akkurat storindustri. Jeg føler meg desto mer privilegert å få anledning til å være med på det og jeg er glad for at det passet med akkurat det tidspunktet hvor jeg hadde ferie.
Vær oppmerksom på at det er forbudt å kjøre motorsykkel i Yangoon. I Bagan har det vært forbudt, men det er opphevet. Mange tror allikevel at det fremdeles er sånn. De aller fleste tror at det for turister er forbudt å kjøre stor motorsykkel i det hele tatt i landet og vi ble møtt med mye skepsis og spørsmål når vi reiste rundt. Siden dette synet er så utbredt så fins det veldig få muligheter for å leie seg en motorsykkel og enda færre muligheter med guidet tur.

Veier
Her er vi ved kjernen av reiseproblemene i Myanmar. Uansett hva du velger av buss, bil eller motorsykkel så er du avhengig av å forflytte deg på vei. Og de er stort sett så dårlig at du rister i stykker over tid uansett hva du velger. Derfor er en offroad motorsykkel så ideelt. Den takler de ujevne og humpete asfaltveiene og dessuten så sluker den de strekkene som normalt er trekkingdistanser.

Eksempel på humpete asfaltvei. Sagt på en annen måte - typisk god Myanmarsk vei. De ble ikke bedre enn dette.

Litt utenfor allfarvei. Utenom støvet var disse dagene veldig bra kjøredager.

Da vi hadde kommet over fjellene fra Kalaw til Inn Thain så traff vi på et amerikansk par ved pagodene. Vi parkerte rett ved dem og jenten hadde det lengste ansiktet i den delen av Asia. Hun spurte om hvor vi kom fra og hvor lang tid det hadde tatt. Jeg fortalte henne det og hun holdt på å begynne å gråte – de hadde gått i 3 fulle dager. Hun hadde ikke idé om at det var mulig å ta seg frem på motorsykkel og hun avslutte med et inderlig "I am just soo enviuos right now!".

Her stod det en svært misunnelig amerikansk jente.  

Som tidligere nevnt så virker det som at alle veiene til enhver tid er veiarbeidsområder. Og det hadde det vært i de årene Eric hadde reist de samme strekkene. Fremdriften var minimal og etter å ha sett hvordan de bygger vei så er det lett å skjønne. De er, tro det eller ei, stort sett bygget for hånd! Først kjører de steiner opp med disse eldgamle kinesiske lastebilene som tusler avgårde i 10-15 km/timen. Disse blir tømt med 5-10 meters mellomrom over et langt strekk som skal bygges eller renoveres.

Lastebil full av stein. Det var gøy å se disse prøve å komme seg opp bakkene. Det gikk ikke veldig fort!

Steinene er på størrelse med meloner og de er derfor litt for stor. Så tar en flokk med menn med slegger til å jobbe med hver sin haug for å knuse dem ned til mindre steiner på størrelse med en knytteneve. Disse blir så fordelt utover veien og jord og sand blir strødd over og så valset ned til en humpete flate. Mange veistrekk var i denne tilstanden.

Det ble noen mil og timer på sånne veier også.

Grus blir også kjørt opp med de samme lastebilene. Denne blir så strødd utover av kvinner som bruker noe som ser ut som wok-panner. Jeg så bare kvinner som utførte denne jobben.

Veibyggere. Eric fant ut at jeg måtte ha noe på hodet jeg også siden de andre hadde det. Da jeg tok av meg hjelmen satte han seg på sykkelen og kjørte... Pannen fremst i bildet er en sånn de bruker til å strø sand og grus utover veien.

Oljefat med asfalt/tjære blir også kjørt opp. Så blir det gravd en grop i jorden utenfor veien og oljefatene blir lagt på tvers over denne. Nedi gropen blir det fylt på med ved og denne blir tent på så asfalten smelter. Deretter blir det slått hull i fatet og asfalten blir helt over i et kar som er full av små hull i bunnen og med en stokk tredd gjennom to større hull i toppen. To menn løper så med dette karet over grusen og sprer asfalten på den måten utover. Til slutt blir veien valset.

Myanmarsk asfaltmaskin. Først smelte over bålet og så løpe og spre med karet til høyre.

Det tar enormt med tid og det kan gå måneder å bygge 100 meter vei. Når disse veistykkene bygges så lager de en omkjøring ut i skauen og på enkelte strekk så kjørte vi sånne omkjøringer hver eneste kilometer over strekk på mange mil. Det var vel sånn de laget vei i Norge for 100 år siden.

Sånn går det også an å lage vei.

Trafikk
Som nevnt tidligere i bloggen så er det to tilstander når det gjelder trafikk i Myanmar. Kaos i byene og nesten ingen trafikk utenfor byene. Det fins ingen regler eller så er det ingen som kjenner til dem, så folk kjører som de vil. Dvs at alle bare kjører til en annen stopper. Den som fløyter først er som oftest den som har forkjørsrett og når du kjører så kan du aldri slappe av. Den som kjører foran deg kan når som helst krysse veien uten tegn av noe slag så det er livsviktig å fløyte sånn at de blir oppmerksom på deg. Det hjalp ikke særlig på trafikksikkerheten at jeg rett som det var så små barn helt ned mot 8-10 års alderen som kjørte rundt på moped. Wikitravel skriver:

The poor road infrastructure, and a mixture of extremely ancient vehicles on the country's roads are all what best describe the road conditions.
Surprisingly, Burma has a mixture of both right-hand and left-hand drive vehicles, with the majority being right-hand drive but driving is generally done on the right side of the roads.
Unless you have experience driving in countries with poorly disciplined drivers and very shabby vehicles, avoid driving in Burma.

Det siste er et godt råd, men ikke la deg avskrekke helt. Du lærer fort hvordan det funker og det er i byene det virkelig sliter på den mentale helsen. Jeg følte at det var en opplevelse i seg selv og jeg satt mange ganger og flirte inni hjelmen over de utrolige manøvrene som ble utført rundt meg. At ulykkesstatistikken er skyhøy i landet bør ikke komme som en overraskelse.

Eksempel på extremely ancient vehicle. Tro meg, denne var i full bruk. Førersetet har veldig god sidestabilitet.

Å finne en bensinstasjon ofte nok for en motorsykkel/moped var ikke alltid lett. Flere ganger holdt vi på å gå tom for bensin fra en stasjon til den neste. Da var det bra at hvert eneste hus/skur langs veien solgte bensin på flasker. 1000 kyat for 1 liter. Eric var litt usikker på kvaliteten så vi fylte ikke mer enn det vi måtte for å være sikker på at vi kom frem til neste stasjon. De hadde to kvaliteter, bensin og oktan bensin. Vi skulle alltid ha oktan, men jeg aner ikke hvilket oktantall det var. Jeg tror den beste bensinen å få tak i er 91 oktan.

Lokalt bensinutsalg. Oktan var blank mens den andre var brunfarget så de klarte ikke å lure oss.

På bensinstasjonene var det hele tiden 3-5 personer som var i sving for å fylle tankene våre.

 

Helsevesen
Etter trafikk så er det naturlig å snakke om hva som skjer hvis man kommer ut for en ulykke eller at man blir så syk at man må på sykehus. Svaret er: kom deg ut av landet så fort som overhode mulig! Rundt byene fins det sykehus som er offentlige, men de har ingenting. Det er ikke et sted man ønsker å være og de har ikke engang penger til mat. Myanmar er det landet i verden som bruker minst del av nasjonalbudsjettet til helse. De lokale får hjelp av familien, men som utlending så er du overlatt til deg selv. Utenfor tettstedene så fins det ikke noe i det hele tatt. Å bli skadet eller syk oppe i fjellene er ikke lurt. Det er en lang vei å komme seg til hjelp. Det er også verd å få med seg følgende fra Wikitravel:

Medical facilities are extraordinarily limited in rural areas. At government hospitals, bribes may be required for expedient services. Make sure needles are new or carry your own. HIV is a major problem in Myanmar.

Og videre:

Hygiene in Myanmar may seem terrible to the average Western traveler but it is possible to stay healthy with some basic precautions such as prophylactic medication, care choosing food and water, and antibacterial ointment. Never drink tap water. Restaurants are legally required to use ice made and sold by bottled water companies, so ordering ice is usually safe in major places. Always drink bottled water and check that the cap is sealed on, not simply screwed on. Diseases such as dengue fever, Japanese encephalitis and malaria are endemic. Drug-resistant strains of malaria and tuberculosis are common in many areas. Hepatitis vaccinations are highly recommended and cholera oral vaccine is worthwhile. At the dinner table, Burmese use a spoon and fork, or their fingers when this is more convenient. You might feel better rinsing all of them before meals. Antibacterial wipes or alcohol hand-rub is a good idea at regular intervals. As in any other developing country: "if you can't fry, roast, peel or boil it - then forget it".

Da er du advart! 

Overnatting
Det er mulig å bo meget bra I Myanmar hvis du er villig til å betale for det og hvis du holder deg i nærheten av de store byene eller turistatraksjonene, men sammenliknet med hotellpriser i landene rundt så er Myanmar ekstremt dyrt. Siden landet har verdens raskest voksende turistindustri med en fordobling både fra 2011 til 2012 og fra 2012 til 2013, så har ikke hotellindustrien klart å holde følge. I forhold til Lonely Planets guide fra 2011 så måtte du gange disse prisene med 4 i november 2013. Og de bare fortsetter å stige. Dette var en av Erics største problemer siden han må vite på forhånd hva et hotellrom koster for å kunne regne ut hva han må ta betalt av dem som bestiller tur hos ham. I høst hadde han inngått en avtale med hotellet i Magway noen uker før de reiste, men i mellomtiden hadde de lagt på 50% på prisen. Fra 50 til 75 US$ på 2-3 uker. Og Magway er ikke engang et turiststed – de har bare turister som overnatter der på vei til og fra Bagan.

Passe bra og veldig dyrt hotell i Mandalay.

Det er også tydelig at det er svært lite som blir puttet tilbake i hotellene og ikke alt virker som det skal. Ting som er ødelagt kan du ofte se at har vært det i lengre tid, men hvis du gir beskjed så virker de overrasket og skal ordne det med én gang du har reist.
I fjellene så oppdaget jeg ved erfaring at det kan bli kaldt om natten om vinteren og det gjelder innendørs også siden dagslys skinner rett gjennom bambusveggene og det til enhver tid er samme temperatur inne som ute.

Veldig dyrt og veldig trekkfullt hotellrom ved Inle Lake. Men sengen var bra.

Hvis mulig så bør man derfor bestille rom om vinteren i en av de nye hotellene som bygges i betong og murstein. En bambushytte er utrolig sjarmerende når du sjekker inn, men Ikke fullt så sjarmerende når du vil ha en dusj om morgenen og det er 10 grader på badet. Hvis du velger å ta en trekkingtur så må du overnatte i et lokalt hus og i store deler av distriktet så er det ikke engang strøm. Sengen er en sivmatte på gulvet og det er ikke særlig komfortabelt. Rett og slett veldig hardt...

Veldig billig og veldig trekkfullt, iskaldt rom i fjellene i Shan State. Sengen var ikke bra.
Room service eksisterte ikke.

 

Mat
Når jeg er på ferie så er mat en del av opplevelsen. Jeg ønsker å smake på det lokale kjøkkenet og det er ikke alltid tilbredt etter vår hygienestandard. På typiske turistdestinasjoner så har man ofte flere valg. Man kan oppsøke restauranter som er tilknyttet gode hoteller eller få tips på TripAdvisor, men selv på sånne steder har jeg blitt matforgiftet. I Myanmar så har du ikke valg når du reiser rundt. Det er så langt mellom destinasjoner med ordentlig kjøkken så i hvertfall lunsjen må spises på et tilfeldig spisested langs veien. Vi fikk fra fantastisk til totalt uspiselig mat på disse stedene, men jeg var heldig og fikk aldri problemer med magen. Det hjelper ikke å se maten stå ute i timesvis i varmen og kakerlakker og rotter løper rundt. Uansett så er ikke maten i Mandalay akkurat verdenskjent så de store kulinariske opplevelsene får du ikke.
Toalettene er stort sett et hull i gulvet med et rør som går rett ut i naturen.
Jeg hadde ikke lest dette før jeg reiste, men jeg overlevde allikevel:

Keep in mind that the vast majority of low-to-middle class restaurants use a cheap oil as cooking oil. This oil may be unhealthy, and common roadside restaurants should be avoided if you are at the slightest risk for hypertension, heart disease, or other fat- or cholesterol-related conditions. Higher class restaurants may use better oil instead.

Mitt råd er: Ikke reis rundt i Myanmar hvis du lider av noe av det ovenforstående. Du har nemlig ikke andre valg enn "common roadside restaurants". På hotellet i Mandalay kostet en hovedrett rundt 30 dollar. Jeg og Eric spiste oss mett med kaffe, te og juice for ca. 5 dollar tilsammen langs veien. En flaske vann (1 liter) koster forresten 300 kyat (ca 2 kroner) uansett hvor du kjøpte den. Den prisen er regulert av myndighetene.

Et tilfeldig spisested mellom to fjelloverganger på vei fra Inle Lake til Nay Pyi Taw. Her var maten svært god - faktisk så god at Eric markerte den på GPS'en for å finne stedet igjen neste gang han skulle kjøre samme veien. Hygienen var ikke bedre her enn andre steder, men maten var nylaget og varm og det hjelper.

Penger
Ta med nok US$. Jeg var ikke klar over dette, men heldigvis ordnet Eric opp sånn at jeg kunne betale ham tilbake etterpå. Det er utrolig billig og veksle dollar til kyat og da jeg var der fikk jeg 978 kyat for dollaren, men det kostet bare 982 kyat for en dollar da jeg reiste hjem. Derfor gjør det ingenting å veksle mer enn nok på flyplassen for du taper nesten ingenting når du veksler tilbake når du reiser ut. Jeg har aldri vært i et land hvor vekslingskursen på kjøp og salg ligge så nær hverandre som i Myanmar.
De har fått minibanker i landet og jeg prøvde den på flyplassen, men internett var nede så den virket ikke. Sånn er det ofte så ikke stol på dem. Neste gang jeg så en minibank var 5 dager senere i Nay Pyi Taw og der virket den heldigvis. På typiske turiststeder og på hoteller etc. så aksepterer de bare dollar fra turister. De aksepterer gjerne krdittkort i resepsjonen, men det hjelper lite hvis terminalen ikke virker når du skal betale. Da er det frem med dollarbunken. Så ta med nok dollar! Og veksle nok kyat på flyplassen.

Noen andre små ting
Kriminalitet er ikke et problem selv i de store byene, men det går allikevel an å bruke hodet og passe på verdisaker når man går rundt.
Utenlandske mobiler virker ikke i landet. Jeg prøvde å kjøpe et lokalt SIM-kort, men de var utsolgt da. Kanskje de har en annen gang...
Internett er av og på og stort sett saktegående. Eneste stedet jeg hadde god og stabil tilkobling var på hotellet i hovedstaden Nay Pyi Taw. Og de har alltid en unskyldning. I høst var det SEA Games (South East Asia lekene) som holdt på og som var årsaken. Dette skiltet stod i resepsjonen på hotellet da jeg kom den 13. januar og det var der fremdeles da jeg siste dag sjekket ut den 23. januar:

YGN-MDY betyr Yangoon-Mandalay.

 Det står der sikkert ennå. Og hotellene har alltid internett hvis du spør.

- Do you have internet?
- Yes
- Can I have the password?
Og så skrev de inn passordet på mobilen min. Etter ca. 5 minutter når jeg hadde prøvd å laste ned noe og ingenting hadde skjedd så gikk jeg tilbake:
- I don't have any connection, is there a problem?
- Yes, no internet.
- When does it come back?
- Maybe later today. Maybe tomorrow.

 
Så hvis du ønsker sikkerhet og trygge omgivelser, velrenomerte hoteller og et folk som vet hvordan de skal behandle turister så ikke reis til Myanmar. Vent i 5-10 år. Da har de kanskje også bygget ut kyststripen sin som visst består av Asias beste strender og dykkefasiliteter som skal overgå det meste i resten av verden.
Men hvis du ønsker å se hvordan landet virkelig er og se det før turistene har forandret det for godt, så har du en opplevelse foran deg. Da må du akseptere at ting ikke virker, at du blir frustrert flere ganger om dagen fordi de ikke kan eller vil forstå hva du mener eller at de har en helt annen tilnærming til livet enn det vi har. Det er et fantastisk land å reise rundt i og hvis du tar deg en tur opp i fjellene så vil du få en tur som du kommer til å huske for alltid.
 
Mine største minner og opplevelser er ting som ikke ble festet til film eller kamera, de små øyeblikkene som beskriver livet. Et par øyne, et blikk, et smil, en lukt, en plutselig hendelse, følelsen av å fly ballong, motorsykkelen rundt en sving med sand, kulden, varmen, tårene i øynene etter en støvete, varm, lang dag på sykkelen som ble avsluttet med en stor slurk iskald øl, irritasjonen over mennesker som ikke visste hva de skulle gjøre og gleden over at de allikevel prøvde, surrealistiske kjøretøy, kjøremåter og trafikale hendelser, lykken over å få 1 dollar i tips når man tjener 2 dollar om dagen, svaret "yes sir" på alt jeg spurte om og som jeg visste at bare var tull, et land som prøver, men som ikke har forutsetninger for å lykkes ennå, en stiv kropp og sår bak etter en begivenhetsrik dag på sykkelen, alle slags rare smaker på all slags rar mat, en lykkelig guide i fjellene bøyd over sotete gryter, svart kaffe med melk og sukker. Og te. Store mengder med grønn te. Og Erics syke humor som er lik min. Et nytt vennskap på den andre siden av jorden. Opplevelsene jeg bærer med meg for alltid.