Translate

Thursday 13 February 2014

Siste etappe

Nå var det bare en etappe igjen, nemlig fra Bagan til Mandalay. Vi var kommet til 22. januar og det var den tiende dagen siden jeg ankom landet. Ca. 200 km lå foran oss og selv om ikke veiene var all verden så regnet vi med å være fremme i god tid før solen gikk ned. På de rette strekkene nede i flatlandet blir man mer sår og stiv enn når man kjører på svingete vei. Når det er svinger sitter man hele tiden og beveger seg frem og tilbake og jeg merket knapt nok at tiden gikk da vi kjørte opp og ned fjellsider, men på de endeløse flatene så begynte lysten til å stoppe og strekke seg etter mindre enn en time. Da var det var bare å reise seg og riste litt på beina for å få blodomløpet tilbake i sittemusklene mens jeg kjørte for det er grenser for hvor mange stopp vi kunne ta. Rundt lunsjtider tok vi en matbit på nærmeste sted med bord og stoler og selvfølgelig grønn te og svart kaffe med melk og sukker.

Jeg ble aldri lei disse "kjøretøyene" som vi møtte på hver eneste
veistrekning på hver eneste etappe.

Siste lunsjstopp. Eric har nettopp snakket med sin venn Zack.

Mens vi satt der fikk Eric en telefon som jeg overhørte og det var første gang jeg fikk et inntrykk av at ting ikke var helt i orden. Han har en amerikansk venn som heter Zack og som er gift med en burmeser og de har en gård sammen en times tur fra Mandalay oppe i fjellene. Han eier også en motorsykkelutleie i Mandalay og han har en Honda av samme type som de Eric har 4 av. I tillegg har han en god del 125 cc og mopeder. Når Eric ikke er i Myanmar så tar Zack vare på syklene hans på gården sin.
Men nå vil Eric selge. Han startet med å arrangere turene i Myanmar fordi han ønsket å vise folk landet og fant det interessant å utforske det. Jeg trodde at han jevnlig hadde turer der, dvs 1-2 ganger i måneden, men det viste seg at i hele 2013 så arrangerte han bare 3-4 turer. Og i år kunne han ha arrangert 15-20 hvis han hadde villet. Problemet er at han føler at disse turene må han ta selv - han finner ingen han virkelig kan stole på i dette landet. Og han er hjemmekjær. Å reise bort i 2 uker, 3, 4 eller 5 ganger i året har han ingen problemer med, men nå føler han at det blir for mye. Han vil være hjemme og drive motorsykkelturer i Laos hvor han bor og hvor han kjenner og stoler på folk. Dessuten driver han en meksikansk restaurant sammen med sin kone fra Laos. Det Eric ønsket var å selge alle syklene til Zack og så kunne han overta hele opplegget. Og så kunne Eric la Myanmarturene være på sin egen hjemmeside og selge turene inn til Zack. Eric har en tur som er booket til slutten av februar som han selv vil gjennomføre, men etter det vil han helst ut.

Zack hadde fått besøk av en annen amerikaner den dagen som ønsket å kjøpe en motorsykkel og Zack lurte på om Eric ville selge en av sine. Vi ble enig om å møtes utenfor Zacks utleiebutikk når vi kom frem.

Veien mot Mandalay. Videokameraet i ene hånden
og styret i andre. Jeg følte meg vågal på flatene,
men jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte et GoPro
før jeg reiste. Jeg gikk glipp av noen fantastiske
videomuligheter mens vi kjørte i fjellene.

Da vi endelig kunne gi gass på den nesten biltomme motorveien det siste stykket inn mot Mandalay så begynte jeg å slappe av og glede meg til vi kom frem. Da var jeg selvfølgelig så nær å krasje som jeg aldri før hadde vært på turen. Midt i en rundkjøring kom det en tulling på moped fra høyre og bare krysset rett foran meg. Min feil selvfølgelig - jeg fløytet jo ikke ...

Endelig stoppet vi utenfor hos Zack og vi fikk av bagasjen og sorterte eiendelene. Amerikaneren som var på jakt etter en sykkel var der også, men jeg husker ikke navnet hans. Jeg kaller ham bare for Mr. D for douchebag. Han hadde solgt seg ut av et firma i California hvor han hadde noen eierandeler og han hadde visst tjent noen dollar på det. Så hadde han reist til Asia og bodd en stund i Bangkok før han reiste videre til Myanmar. Der hadde han fartet rundt en stund og sett fattigdommen hos minoritetsgruppene som ikke får noe hjelp av myndighetene. Da hadde han funnet ut at han ville hjelpe litt og han hadde kjøpt noen hundre ulltepper til en landsby oppe i fjellene. Han sa at han ville gjøre mer og at han trengte en motorsykkel for å komme seg rundt, men jeg er usikker på hvor seriøs han var. Han virket veldig høy på seg selv og kunne ikke fortelle oss nok om alt det gode han hadde gjort og ville gjøre. Samtidig virket han helt ukjent med hvordan han skulle oppføre seg og han hadde ingen ide om hvordan å gjennomføre forretninger i landet. Eric fortalte hvilken pris han ville ha for sykkelen, men Mr. D ville undersøke litt for han syntes det var litt dyrt for en brukt sykkel.


Tilbake i Mandalay. Jeg spurte Mr. D om han kunne ta et bilde av Eric og meg og han insisterte på at
en jente som han var med måtte sitte i midten. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg ga til slutt opp å
diskutere. Jeg hadde aldri sett henne før og jeg aner ikke hvem hun var.

Siste bilde av min trofaste bærer. Like hel som den var da vi startet.

Vi ble enig om å møtes på en restaurant senere på kvelden og diskutere detaljer. Jeg fikk tak i en taxi og dro til hotellet og Eric tok den videre for han måtte ordne opp i en del ting først og så skulle han hente meg når vi skulle spise.
Etter et par timer ble jeg plukket opp av Eric i den samme taxien som vi satt i 2 timer tidligere og vi møtte Zack og Mr. D på en restaurant som var drevet av en kar New Zealand. Mr. D hadde de smaleste øynene vest for Mekong og han fortalte at han hadde vært i en MC-sjappe og snakket med eieren om å få kjøpe sykkel. Han kunne velge mellom Suzuki, Yamaha og Kawasaki og i følge eieren kunne han få sykkelen i neste uke og den kostet ikke mer enn det Eric skulle ha for sin ett år gamle Honda. Så hadde de røykt noe sammen som Mr. D visst hadde rikelige mengder av og som han fortalte alle og enhver at han hadde. Eric og Zack prøvde på en hyggelig måte å fortelle ham at han mest sannsynlig ikke ville få sykkelen sin i neste uke. Ikke uken etter heller. Og når den en gang kom så ville den ikke koste det han var blitt fortalt. Og at han aldri, aldri, never ever igjen måtte dra frem posen med røykbare urter foran en ukjent kar fra Myanmar. Eric og Zack har vært i landet i 5 år og Zack bor der og i hele den tiden har de drevet med motorsykler. De kjenner markedet, vet hvordan ting fungerer og de prøvde å forklare det, men hjernen til den smaløyde, urterøykende amerikaneren var ikke mottakelig for sånt. Så han bestilte en pizza Margarita, fikk en Margarita drink, hisset seg opp på servitøren fordi han hadde fått feil og ble skjelt ut av Zack da han oppdaget at pizza Margarita ikke engang stod på menyen.
Da var det på tide å ta kvelden. Jeg sa hade til Mr. D og Zack, vinket på taxisjåføren som satt og ventet og han kjørte oss tilbake til våre respektive hoteller. Det siste vi gjorde før han dro var å bestille ham til dagen etter sånn at han kunne kjøre oss til flyplassen. Eric mente at kl. 11 var tidsnok, men jeg fikk overtalt ham til klokken halv 11. Flyet skulle gå 12:50 og Eric måtte først på verksted med mopeden. 10:30 sa vi 17 ganger til sjåføren og han svarte "ten thirty" mens han nikket og smilte med tennene i alle retningene. Han var kjempehappy for han hadde fått 10.000 Kyat av oss (10 dollar) for de 4-5 timene han hadde vært til stede.

Mr. Douchebag til venstre og Zack til høyre. Koselig og jordnær type. Zack altså.

Dagen etter sjekket jeg ut i god tid og satte meg utenfor og ventet på Mr. Ten Thirty. Kvart på 11 gikk jeg i resepsjonen og ba dem ringe til Eric, men han var opptatt fikk jeg beskjed om. Jeg ba dem om å fortsette og ringe, men det var stadig opptatt i lang tid før jeg endelig fikk snakke med ham da klokken hadde passert 11. Grunnen til at han hadde vært opptatt var at han satt og snakket med den andre resepsjonisten og prøvde å få henne til å få tak i meg. Men jeg hadde sjekket ut for lenge siden og det var ikke mulig å få tak i meg. "Mr. Christensen is not available". Ikke helt utypisk Myanmar.
Uansett; Mr. Ten Thirty hadde ikke dukket opp verken hos meg eller Eric så nå begynte det å haste for klokken var kvart over 11 før jeg kom meg inn i bilen. Eric måtte fremdeles få mopeden på verksted for full overhaling og oppbevaring til neste tur så det ble litt råkjøring for å nå alt.


Med minst mulig margin kom vi oss med flyet og etter en siste kaffe sammen på flyplassen i Bangkok tok jeg farvel med min guide og følgesvenn. Jeg vil være ham evig takknemlig for at han gjennomførte turen med meg mot alle odds. De to andre deltakerne hadde utsatt sin tur og med bare meg så ville han nok ikke tjene en krone. Uten følgebil, med boltet fot på en nyinnkjøpt moped tok han allikevel sjansen på å gjennomføre turen med den enorme risikoen det innebar for ham selv hvis han skulle komme ut for en ulykke. Takk Eric for 11 fantastiske dager! Respekt ...


Kart over turen. Google Map klarte aldri å finne veier der vi kjørte og jeg vil nok aldri kunne finne igjen
den nøyaktige ruten. Dette gjelder særlig i fjellene fra A til D.
A: Mandalay                        
B: Kalaw                               
C: Inn Thein (ved Inle Lake)
D: Nyaungshwe                    
E: Nay Pyi Taw                     
G: Magway                            
F: Salay                                 
H: Bagan                               
Og så tilbake til A: Mandalay
 
Samme kart, men zoomet litt ut så det er lettere å forstå avstandene. Det ser ikke så langt ut, men all kjøring
avhenger av veiene man kjører på. Ikke alt det vi kjørte på fortjener betegnelsen vei.

Sunday 9 February 2014

Balloon over Bagan

Kl. 5 om morgenen er tidlig. Så tidlig at jeg mener at det egentlig er natt ennå. Så jeg stod opp midt på natten i 5-tiden for å fly ballong. Balloon over Bagan, sunrise champagne flight”, som det forlokkende heter og det var den eneste grunnen til at jeg satt halvsovende i resepsjonen 15 minutter senere og vente på bussen som skulle plukke oss opp. Å fly ballong har vært noe jeg har ønsket å gjøre lenge og nå hadde jeg sjansen. Når det i tillegg er regnet som en av de flotteste stedene i verden hvor de arrangerer kommersielle ballongturer så kunne jeg ikke si nei selv om det der jeg satt var veldig fristende å bytte hele greien med et par timer ekstra på puten. Årsaken til den tidlige starten er forårsaket av to ting. Det ene er at det er noe med lyset og skyggene under en soloppgang (og solnedgang) som gjør det ekstra flott samtidig med at vindforholdene er på det mest gunstige før solen har begynt å ta skikkelig tak. Derfor er solnedgang et mer ugunstig tidspunkt.

Kart over Bagan. Hotellet mitt og startplassen er markert i hver sin ring.
Jeg er ikke helt sikker på landingsplassen, men det er et sted like
nord for elven midt på kartet helt nederst.

Vi ble plukket opp av en av selskapets busser (mer om dem senere!) og kjørt helt nord i Bagan til en åpen plass som heter Schwezigon sport place (eller Schwe Zi Gone). I stummende mørke fikk vi servert kaffe mens vi ventet på lyset og i minuttene etter begynte det så smått å bli så pass lyst at det var mulig å se lenger enn gloen på sigaretten 10 cm foran øynene mine. På den store plassen var det lagt ut 5 ballonger og vi fikk se på forberedelsene og hvordan de klargjorde dem. Det var 10-15 personer i arbeid på hver eneste ballong så det var minst like mange personer involvert fra selskapet som det var passasjerer til sammen. Hver kurv tar 16 passasjerer fordelt i 4 kammere i hvert hjørne og så var det piloten som hadde sitt lille kammer i midten.
Først ble ballongen rullet ut og brettet ut så den lå langs bakken. Deretter ble noen svære vifter startet og åpningen i ballongen ble holdt åpen sånn at den ble delvis fylt med kald luft.
Når den var så full som den kunne bli så ble propanbrennerne tent og luften inni ble støtvis varmet opp til hele ballongen hadde løftet seg over bakken.
Først når ballongen var fullt oppblåst og svevde rett over kurven, ble vi beordret ombord. Da alle var på plass kjørte piloten Gavin full guffe på brennerne og vi løftet oss langsomt fra bakken.

Først masse kald luft

Så litt varme.



Klar til ombordstigning


Avgang
Vi steg og fløy like over tretoppene som omkranset sletten og noe av det første vi så var Schwe Zi Gone pagoden som ligger like ved. Da vi kom opp i ca. 100 meters høyde så hadde vi en kurs som førte oss i en syd/vestlig retning som på sikt ville føre oss ut over elven. De andre ballongene som hadde lettet før oss lå mye lenger øst og hadde retning rett syd der de fleste pagodene og templene ligger. Pilot Gavin kjørte på med brennerne og vi steg høyere og høyere, og jo høyere vi kom jo mer ble vi blåst østover til vi begynte å ligge på linje med de andre. Så dalte vi langsom ned i høyde med dem hvor vindretningen nå førte oss rett syd.

Schwe Zi Gone pagoden.

Vi var litt uheldige. Et lavt skylag i horisonten gjorde at solen ikke skinte. Det klare lyset med skygger og kontraster dukket dessverre ikke opp og alle de fantastiske bildene jeg hadde tenkt å ta ble ikke fullt så bra. Disig morgenlys er ikke helt det samme.



Pagoder i morgendis. Selv med økt kontrast på bildet blir pagodene grå og usynlige i det flate lyset.


Høytflyging.

Jeg aner ikke hva mesteparten av alle disse eldgamle byggverkene heter.



Det var ikke bare vår ballong som var ute og luftet seg.







Dhammayangyi tempelet. Det var også mye tåke som lå lavt over bakken
innimellom trærne som ikke hjalp på lyset.








Endelig noe jeg vet navnet på: Til venstre bakerst er Ananda-tempelet, i midten med gull og små røde tårn er Oak Kyaung Gyi-tempelet og til høyre bak ligger Htilominlo-tempelet.



Å fly ballong er fasinerende. Det er helt stille utenom når piloten åpner for brennerne og det er ingen vind siden vi flyr akkurat like fort som den. Det er derfor heller ingen bevegelse eller svaiing i kurven. Jeg fant meg selv etter en stund minst like interessert i hva pilot Gavin drev på med og hvordan han styrte en ustyrbar ting som det jeg var i utsikten. Hvordan han stort sett ved hjelp av små korreksjoner av høyden sikksakket oss sydover synes jeg var imponerende. Spesielt var det en manøver han tok da vi nærmet oss Sulamani-tempelet.  Da vi ligger noen hundre meter fra det og kanskje like mye over det så forklarer han oss hva han har tenkt å gjøre. Først skal han ta oss ned i riktig høyde, så skal han fly oss i en liten bue og forhåpentlig legge oss slik at ballongen vår lager skygge på tempelet i det vi passerer. Og det gjorde han. Og da vi var midt foran så klarte han å snu ballongen 180 grader før vi langsom steg igjen. Imponerende! Det eneste som manglet var nok sol til at ballongen kunne kaste skygge ...


Sulamani-tempelet i skyet soloppgang.

  
Imponerende at alle disse er 900 til 1000 år gamle.

Lavtflyging

I videoen over så kan dere se passeringen av Sulamani-tempelet. Det er på andre siden av kurven for meg og jeg filmer det litt i begynnelsen. Fra 1:25 ut i filmen så ser det ut som jeg begynner å panorere noe sinnsykt fort, men det er faktisk Gavin som på en eller annen måte klarer å snu ballongen 180 grader på bare noen sekunder før han begynner å stige brått for å skifte kurs rundt tempelet. Igjen: imponerende!


Utsikt mot elven.

Hjørneplass og med den største kameralinsen. Høyt henger vi.

 
 
En ukjent pagode sett ovenfra.

Vi begynte å nærme oss slutten på turen og fløy nesten rett over Dhamma Ya Za Ka-pagoden (eller Dhammayazika). Denne ble bygget i 1196 og er dermed litt yngre enn de fleste andre. Det som imidlertid skille denne fra alle de andre er at den ikke har de vanlige 4 inngangene, men fem! Igjen skal jeg være forsiktig med å prøve å forklare noe jeg ikke helt har forstått selv, men det har visst vært fire Buddhaer opp gjennom tiden som nå passer de fire himmelretningene. Det sies at når den femte Buddha Maitreya viser seg så er all den buddhistiske lære for lengst glemt og han skal finne sannheten på nytt. Eller noe sånt... Uansett så er denne pagoden tilegnet ham. Og siden det er så mange millioner buddhister i verden som fører læren videre så kan det bli noen år før alt er glemt og han viser seg.



Dhamma Ya Za Ka-pagoden. Toppen er under restaurering så hele kuppelen er dekket av stilas.
Stilas av bambus må være mer fleksibelt enn de stålstilasene vi bygger.  

Snart inn for landing.


Vi landet på et lite åpent felt helt syd i Bagen etter å ha vært i luften i temmelig nøyaktig en time. En utrolig opplevelse som jeg vil huske lenge! Vi måtte være om bord i kurven helt til ballongen var tømt og lagt flat på marken. De trekker i noen tau og så åpner hele toppen av ballongen seg og den varme luften går ut. Etterpå var det pakking. Brennerne demonteres og så løsnes hele korgen fra ballongen. Ballongen pakkes sammen og legges oppi korgen for transport tilbake til ny tur neste morgen.

Varmluften slippes ut i toppen ...
 
... og i mellomtiden begynner demontering av brenner og kurvfeste.

Vi andre som ikke måtte jobbe samlet oss rundt et bord hvor vi kunne få litt å bite i og  - champagne! Dette er tradisjon og sånt er viktig :) Litt copy/paste fra Wikipedia:
"A common tradition among balloonists is to have a champagne toast upon landing. Legend has it that early French aeronauts carried champagne to appease angry or frightened spectators at the landing site. A champagne toast is now often included in commercial sight-seeing flights.
Along with the champagne, a popular toast among balloonists is: "soft winds and gentle landings." Many balloonists recite the Balloonist's Blessing (Anon, known as 'The Balloonists Prayer') with the champagne toast:
The winds have welcomed you with softness
The sun has blessed you with its warm hands
You have flown so high and so well
That God has joined you in your laughter
and set you gently back into the loving arms of mother Earth"

Pink champagne i soloppgangen. Og litt frukt og kake til dem som ønsker det.


Pilot Gavin deler ut litt (ikke pink) champagne.
Etter et glass var det på tide med et glass til. Da jeg fikk det I hånden kom jeg plutselig på at det var morgen og at jeg snart skulle ut og kjøre motorsykkel og det sa jeg høyt til Gavin. Og han bare småflirte til meg som om jeg spøkte for det er som han sa, forbudt for utlendinger å kjøre stor motorsykkel i Myanmar. Dette er visst blitt en etablert sannhet og de fleste vi møtte, både burmesere og utlendinger, var sikker på at det var sånn det er. Men sånn er det altså ikke. Store motorsykler er sjeldne, men ikke ulovlige.
Etterpå var det tilbake til hotellet med bussen. Og disse er spesielle. Under krigen ble et par hundre tusen busser bygget i Canada av Chevrolet og Ford og mange ble skipet til Asia for å være til hjelp for de allierte styrkene. Bussene ble kalt for CMP (Canadian Multi Purpose). Etter krigen ble de forlatt siden det ikke var regningssvarende å transportere dem tilbake til Europa og de som ble værende igjen i Burma ble brukt som busser i Mandalay og Yangoon helt opp til for bare et par år siden. Da kom det nye utslippskrav og de ble satt ut av drift. Balloon over Bagan har nå 5 busser i drift og 2 til som de holder på å pusse opp. Hele overbygget på bussene er bygget i teak og alle bussene er litt forskjellig og unik. Motorene er nå byttet ut med mere miljøvennlige japanske eller kinesiske dieselmotorer.
Utrolig tøffe busser! 
 
Kl. 9 var det klart for frokost, bli kvitt alkoholen og så siste etappe tilbake til Mandalay.