Translate

Saturday 1 February 2014

Veien til Bagan

Dagen etter var det først en pitstop hos den lokale mekanikeren for oljeskift og stramming av bolter og forsikre at ikke sykkelen til Eric skulle falle fra hverandre før vi kom frem. Deretter bar det av gårde på de samme sinnsyke veiene som vi kjørte inn på dagen før. Rullebane-vei uten trafikk. Turen nå skulle egentlig ha gått rett til Bagan, men siden det er et litt for langt strekk så er det lagt inn en overnatting i Magway på veien som ligger sånn ca. midt mellom.

Det lokale verkstedet.

Etter motorveien begynte landskapet å bli rimelig kupert. Konstant opp og ned med en eneste lang sving som varte i timer. Og hele det strekket var veiarbeidsområde. Dvs at det som oftest var en stripe asfalt i midten og så jord/sand på begge sider som sannsynligvis skulle bli en bredere vei. Om noen år.
Da vi hadde kjørt 10-20 minutter på disse veiene kom vi opp bak en sort Landrover med sotete vinduer. Foran den kjørte en militær jeep med 4 soldater bakpå med våpen. Siden det var så smalt og svingete så var det nesten umulig å kjøre forbi, noe vi aldri hadde opplevd før. Stå på fløyten og den som kjører foran slipper deg forbi, det er regelen. Men ikke denne gang. Det var også alt for løst utenfor asfalten til at vi kunne kjøre forbi der. Etter 5-10 minutter klarte vi begge å smette forbi Landroveren og vi ble liggende mellom bilene. Våpnene i jeepen ble øyeblikkelig hevet og klargjort. Det naturlige nå ville være at jeepen slapp oss forbi sånn at de to bilene igjen kunne fortsette i kolonne, men neida. Etter nye 5-10 minutter klarte Eric å smette forbi, men jeg fikk ikke sjansen og ble liggende igjen alene. Der lå jeg og stanget i kanskje 20 minutter mens soldatene i jeepen holdt et vaktsomt øye med meg med hevete våpen. Da kom vi til en lang sving hvor det var laget en snarvei med sand/jord og siden jeg ikke kunne kjøre der så måtte jeg holde asfalten som var en litt lengre vei, men Landroveren ga gass over sanden og presset seg inn 10 cm foran sykkelen min og jeg måtte hogge inn bremsene for ikke å kjøre på ham. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde presset så hadde han kjørt meg rett ut av veien og ned i avgrunnen. Etter det begynte han å bruke hele veibanen frem og tilbake for å hindre meg å kjøre forbi og dessuten la han hele tiden den ene siden ut i sanden sånn at jeg ikke så annet enn en støvsky og ble nødt til å slippe meg 50 meter bak for i det hele tatt å kunne se hvor jeg kjørte. Til slutt kom det et strekk rett etter en sving hvor jeg klarte å smette forbi begge og gi gass for å ta igjen Eric. Det var sikkert en eller annen i styresmaktene som var ute på offisielt oppdrag. Eller en høyere offiser i hæren, noe som i det landet egentlig er det samme. 


Etter møtet med Myanmar Officials stoppet vi for å spise litt på en lokal veikro.

Vi ankom Magway og Magway hotell like før solnedgang og vi satte oss på en kafe ved elvebredden av Ayeyarwaddy River og drakk kaffe og spiste litt og så på solnedgangen. Etterpå sjekket vi inn på hotellet som må være et av tidenes mest ukoselige. Eneste grunn for å stoppe her er som sagt at å ta hele strekket fra Nay Pyi Taw i ett hadde vært for langt for en dagsetappe.

Solnedgang over Ayeyarwaddy elven.

På vei hjem i solnedgangen eller kanskje på vei ut for å fiske.

Om kvelden spiste vi på en lokal restaurant hvor jeg ikke spiste så mye. Ikke alle steder føles like ok. Det er stort sett et skur med plaststoler og bord på jordgulv og maten blir tilberedt bak et bord eller på et bakrom. Hygiene er ikke et kjent begrep og noen steder får vi kald eller lunken mat som tydeligvis har stått en stund. Da spiser jeg lite. Men veldig ofte er den god og noen ganger svært god. På disse spisestedene finnes det ofte ikke noe meny. Tegn for mat/spise utføres og så får man som oftest noe. Eller hvis de har noe stående fremme så kan man peke. Hvis de har meny og servitøren forstår engelsk i mer eller mindre grad så foregår samtalen ofte sånn:

- One of this, sier du og peker på retten i menyen.
- One?
- Yes, one!
- And a beer.
- One?
- Yes, one!
- And then I want a cup of black coffee.
- One?
- Yes, one!
- And give me a bowl of steamed rice.
- One?
- Yes, one!

Hvorfor dette spørsmålet om jeg bare ønsker én av hver ting selv om jeg var helt alene eller Eric allerede hadde bestilt, vet jeg ikke, men det skjedde hele tiden på hvert eneste sted på hele reisen. Hadde det vært ting som var naturlig å spørre om antall så hadde det vært greit, men når du bestiller en hovedrett så er det vel ingen som bestiller 2? I så fall hadde de sagt det: jeg vil ha 2 av den! Uansett så pekte vi på det vi ville ha her og så puttet de det på varmen. Jeg bestilte noe jeg spiste mye av, nemlig kylling med cashewnøtter. Woket med grønnsaker og ris til. Eric bestilte noe svinekjøtt og siden han gikk på antibiotika så bestilte han appelsinbrus. Servert i et dessertglass. Umulig å drikke av uten å søle, men det var sikkert det fineste glasset de hadde.

Klar for middag, Eric har fått drikke, men jeg venter på min.

Kylling og cashewnøtter og noe annet. Ser ikke ut som Eric drikker alkoholfritt.

Til frokost var det te eller kaffe med fløte og sukker. "3 i 1" pulverkaffe fra 15-20 produsenter hang over alt, men vanlig svart kaffe var en sjeldenhet. Heldigvis hadde jeg kjøpt en pose Nescafé Red i Thailand som jeg hadde tatt med i sekken. Så var det bare å bestille varmt vann og voila!; kaffe. På de fleste hotellrom er det vannkoker eller en termos. På dette hotellet var det en termos så jeg gikk på kjøkkenet med den og ba om å få fylt den opp med hot water. Tilbake på rommet tok jeg to teskjeer med kaffe oppi koppen og fylte så på med ... te ... Jeg burde ha lært. Å bestille varmt vann resulterer som oftest i te. Grønn te. Eric hadde funnet svaret mente han. "Hot water" er te. "White hot water" er varmt vann. Hvitt vann. Ikke tefarget vann. Det minner meg om servitøren på hotellet i Luanda, Angola da jeg bestilte kaffe.
- One cup of black coffee please.
- Sir, the coffee is black!
Hva skal man si til sånt?


Vi kom seint i gang for Eric følte seg ikke bra i magen og måtte legge seg igjen etter frokost. Han var redd for at det var svinekjøttet fra dagen før, men etter et par timer og et par toalettbesøk senere så var vi klar til avgang og veien videre til Bagan. Veiene var stort sett rett fram over humpete asfalt. Det var én ting som var veldig behagelig når det gjaldt veiene på flatlandet og det var at langs dem på begge sider så har de ikke hogget ned trærne. Store gamle trær omkranser veien og legger den i skygge selv om det er nakent sletteland rett på utsiden av treradene. Å kunne kjøre i skygge i stedet for den bakende solen var deilig.
Typisk vei på flatlandet.
Se på dette treet! På et langt veistykke på flere mil så var det nesten bare
sånne trær som stod på begge sider av veien. Utrolig flotte!

Vi stoppet for en matbit på en av de 1000 små spisestedene som finnes over alt. Her hadde de noen smultboller som var fylt med sukker og kokosmasse som var vannvittig søt og klissete og sammen med medbrakt kaffe smakte det ufattelig godt.

Smultboller med sukker og kokosmasse.

Matpause i solen.

Etterpå kjørte vi en avstikker på halvannen mil hver vei for å besøke et sted som heter Salay. Eller Sa Lay. Eller Sale. Jeg har inntrykk av at alle steder i landet har forskjellig navn alt etter hvem du spør. Jeg ba Ko Phyo om å skrive ned navnene på steder vi besøkte. Jeg ba Eric om det samme. Så var jeg på Google og prøvde å finne dem igjen, men det viste seg at de der het noe annet. Så da hadde jeg tre navn på alle steder vi besøkte. Her i bloggen har jeg bare valgt ett så hvis noen prøver å finne det på kartet så er det ikke sikkert at det går.
Salay var et religiøst midtpunkt i distriktet som også inkluderer oldtidsbyen Bagan. Klosteret Yoke Sone Kyaung er et levende museeum som er åpent daglig for besøkende. Unntatt mandag. Vi var der en mandag. Et lite kloster i nabohagen var åpen og jeg gikk inn der for å se om jeg kunne se noe over gjerdet og tatt noen bilder. Klosteret er bygget i teak og er kjent for sine utrolige utskjæringer.


En del av klosteret fotografert over gjerdet.

Detaljer av utskjæringene.

Da jeg stod der kom det en gammel munk gående, smilende som om han hadde sett lyset og tok hånden min. Leiende gikk han inn i klosteret og låste opp en dør der det selvfølgelig var et alter og en Buddastatue samt en haug med eldgamle sort/hvitt-bilder. Han pekte på kameraet mitt og på bildene mens han smilte og lo så da tok jeg bilder av bildene. De viser visst besøk av gamle konger og/eller religiøse ledere opp gjennom tiden og han var tydelig veldig stolt av dem. Så holdt han frem hånden for å få noe igjen. Jeg tok ut 1000 Kyat (1 USD) opp av lommeboken, men han holdt 5 fingre i været så da var det bare å hente opp 5000. Etterpå forsøkte han å selge meg noen vaser og jeg måtte tegnforklare at jeg ikke kunne få de med meg bakpå sykkelen. Jeg sa det til Eric etterpå og han var overbevist om at jeg hadde tabbet meg ut og at disse vasene sikkert var fra ett eller annet dynasti og kunne selges på eBay for en formue. Så neste gang han kjørte forbi skulle han innom og kjøpe, så selge og så sende meg et postkort fra en stillehavsøy med kun to ord: Thank you!

Besøk av storfolk for lenge lenge siden. Det var visst stort selv i dag.

Uansett så fikk vi ikke sett hovedklosteret annet enn over et gjerde og vi måtte halvannen mil tilbake igjen før vi fortsatte til Bagan der vi sjekket inn på Bagan River View hotell som var det beste hotellet på hele turen gjennom Myanmar. River i navnet var den samme elven som i Magway, nemlig Ayeyarwaddy River. Eller Ayyerwaddy. Eller Irrawaddy. Hotellet er i Old Bagan som er som navnet sier, den eldste delen av Bagan. 1000 år gamle pagoder er inne på hotellområdet og jeg likte arkitekturen på hotellet som faktisk prøvde å gli inn i landskapet og omgivelsene. Og vi skulle være her 2 netter. Dagen etter var fridag til å kjøre rundt på egenhånd og se på byens severdigeheter som består av pagoder og templer. I enorme mengder.

Wednesday 29 January 2014

Fra Inle Lake til Nay Pyi Taw

Dagen etter var det langtur. Vi skulle kjøre ca. 25 mil som kanskje ikke høres så mye ut, men på de veiene så er det mye. Frokost halv 8 og rett på syklene. Eric var litt pågående for han visste at det ville bli en lang dag og vi ville ikke risikere å ikke komme frem før solnedgang. Vi skulle over 4 fjell rett opp og ned, men først var det sørover langs vannet en halvtime og så en time med veier av småstein som gjorde sitt beste for å riste sykkelen fra hverandre mellom beina mine. Eller så måtte vi kjøre utenfor veien på sanden i grøften der det var et smalt spor som var laget av tusener av mopeder før oss.


Myanmarsk highway

Flott veidekke!

Så begynte fjellene. Det var ikke ett sekund med rette strekk de neste15 milene. Det var som å kjøre Måbødalen sammenhengende i 4 timer.
Vi tok en stopp rundt kl. 12 for å få en svart kaffe med sukker og melk mens en kar med toveis radio stadig kom og spurte oss om hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Eric latet som om han ikke forstod ham og svarte ham på fransk. Han ville ikke gi seg og jeg så at Eric ble litt stresset og halvveis nedi kaffeglassene sier han bare, Let’s get out of here now! Vi hopper på syklene og dro. Senere, over en bedre lunsj etter fjelltopp nr. 2 forklarer han det.

Mat mellom fjell 2 og 3. Den var god! Med svart kaffe med fløte og sukker. Og te ...

Myanmar er tradisjonelt en av verdens største opiumsprodusenter. Opiumsdyrkingen ble forsøkt utryddet av myndighetene på 90-tallet med et uttalt mål om null produksjon i 2014 og bøndene ble beordret til å dyrke andre ting. Siden fortjenesten på andre vekster er lav så var det fortsatt noen som dyrket opium og i de seneste årene har dette skutt i været igjen. Vi kjørte gjennom det største opiumdistriktet i landet og hele den industrien korrumperer. Det han var redd for var at han karen ville varsle noen om hvor vi var på vei sånn at en eller annen korrupt lokal politi kunne stoppe oss på veien. 2 hvite på motorsykler i det distriktet skiller seg rimelig mye ut og særlig min sykkel kunne plukkes ut blant alle de andre på kilometers avstand. Som han sa, det ville sannsynligvis ikke vært farlig, men vi kunne risikere å bli holdt tilbake i timer og blitt avkrevd ganske mye for å kunne få fortsette hvis de rette stoppet deg.

Disse fjellene var kanskje høydepunktet på turen når det gjaldt selve motorsykkelkjøringen. Time på time med fantastiske svinger og opp og ned og hele tiden kjørte vi på grensen - vi hadde dårlig tid. Jeg visste aldri hva som var rundt neste sving eller gjerne midt i svingen. Den kunne begynne som asfalt for så gå over til asfalt med sand oppå som er omtrent som asfalt med is. Eller asfalten forsvant og det ble grusvei. Hele landet er veiarbeidsområde. Eric kjørte det han kunne på sin sykkel og han kan kjøre sykkel. Selv om hans sykkel er mindre og svakere så er han mer erfaren og jeg kjempet for å holde følge. Stoppet jeg i 2 minutter for å ta et bilde så brukte jeg 15-20 minutter på å ta ham igjen med kjøring på og over det forsvarlige. Ikke ett sekund avslapping, men det var vidunderlig moro!


Gøy å kjøre her :)

Eric og krykkene ned fjellsiden rundt en sving
 
En ny bro som kineserne har bygget. 17 mill. UD$

 
Et par pagoder på en fjelltopp. Disse er sikkert ekstra verdifulle siden det nesten er umulig å komme seg opp der.

Etter time på time med disse fantastiske veiene i fjellene oppe i over 2000 meters høyde, kom vi endelig ned på flatlandet bare noen hundre meter over havet og vi kunne gi gass. En finger på fløyten og i et rasende tempo i over 60 km/t (!!!) de siste 7-8 milene nærmet vi oss hovedstaden Nay Pyi Taw. For 8 år siden så flyttet plutselig regjeringen fra Yangoon til Nay Pyi Taw, uten noe forhåndsvarsel. De hadde bygget en ny kunstig «by» midt ute i ingenmannsland. En 12 felts motorvei fører inn til byen og det er helt surrealistisk for det er ingen trafikk på den. Flere mil med 12 felt som du kan kjøre fra den ene siden til den andre uten å kunne treffe noe. Det er ingen trafikk! Og den fører ingen steder hen.

Bra vei, lite trafikk.

 
 
Jeg var litt skuffet om morgenen da vi bare dro videre fra hotellet uten å ha besøkt byen, men Eric forklarte at det var byen det vi hadde besøkt! Det er ingenting mer. Bare noen bygninger langs en svær motorvei uten biler. Ingen bor der og ingen besøker det. Hotellet vårt var på ene siden og rett over på andre siden var det et kjøpesenter nesten uten kunder. Regjeringsbygningene ligger halvveis nedgravd og det er forbudt med bensinstasjoner i en diameter av 5 mil fra byen fordi de er redd for at noen kan lage bensinbomber. Hele byen er et resultat av en paranoid regjering som er livredd for kupp. So far out at du nesten ikke kan tro at det er mulig. Det går forresten rykter om at motorveien er bygget som den er fordi regjeringsmedlemmene skal kunne bruke den som flyplass hvis de trenger å flykte ved et eventuelt statskupp ...

Vi svippet innom kjøpesenteret for å få en god kopp kaffe for det hadde de der i følge Eric. Jeg stod bak ham i køen da han bestilte en dobbel espresso. Han snudde seg mot meg og jeg sa at jeg ville ha det samme. Han holdt da to fingre i været og sa til damen bak disken: Two dobbel espresso! En tanke fór gjennom hodet mitt om at jeg kanskje skulle presisere for henne at de skulle serveres i to kopper, men så tenkte jeg; det blir for dumt .. inntil den ene koppen kom på bordet med to doble espresso oppi. Akkurat den ene hendelsen beskriver landet utrolig godt.


Dame i kafeen på kjøpesenteret. Jeg kunne bare ikke latt være å ta dette bildet.
Lokalprodusert brennevin kamuflert som medisin. 1000 Kyat (Ks) er ca. 6 kroner.
Det er ganske mange alkoholikere i landet.

Da vi kom til hotellet dro Eric på sykehuset. Han ville ta en blodprøve for å forsikre seg om at ikke det var noe galt med foten som innimellom hovnet opp og ble rød. Han ville gjennomføre turen, men som han sa, han ville ikke risikere foten for det. Jeg hadde full forståelse for det og jeg måtte bare erkjenne at min tur kom i andre rekke akkurat der. Jeg kunne bare håpe videre på at alt ville være bra med ham. Da han kom tilbake fikk jeg vite at han hadde en infeksjon i kroppen, men legen trodde heller ikke at det var i foten. Den så fin ut, blodsirkulasjonen var tilsynelatende bra og rundt boltene så det ikke ut som det var spor av betennelse. Han fikk en ny og sterkere antibiotika og legen mente at han kunne fortsette. Eric sendte alt til sin lege i Laos, men siden det var søndag så hadde legen fri. Får bare håpe at vi kan fullføre det vi har startet. Bare 3 dager igjen nå.
Det er såkalt gratis helsetilbud i Myanmar, men det stemmer ikke helt. Her er klipp fra Wikipedia:

The general state of health care in Myanmar (Burma) is poor. The government spends anywhere from 0.5% to 3% of the country's GDP on health care, consistently ranking among the lowest in the world. Although health care is nominally free, in reality, patients have to pay for medicine and treatment, even in public clinics and hospitals. Public hospitals lack many of the basic facilities and Equipment.


Dette kunne Eric bekrefte. Han følte at han hadde vært på et sykehus i den tredje verden som manglet alt. Pasientene er avhengig av familien mens de ligger på sykehus. Disse kommer med sengetøy, mat og alt de trenger, for sykehuset har ingenting. Derfor er alle korridorer og ganger fylt opp med familiemedlemmer av pasientene og det kokes og røres over alt. Det er ikke et sted man har lyst å bli syk på.

Mens Eric var på sykehuset så spiste jeg middag. Eric sa at de hadde et bra kjøkken der og siden jeg var skrubbsulten så bestilte jeg vårruller til forrett og dampkokt Sea Bass til hovedrett. 6 vårruller til forrett! Jeg spiste ikke alle da jeg hadde lyst på fisk og var redd for at jeg skulle være stappmett etter forretten. Jeg leste ikke ferdig beskrivelsen av hovedretten i menyen så da jeg leste sea bass og lime sauce så var det nok informasjon for meg. Dette er hva jeg fikk på bordet:
Grønn fisk

Jeg var sikker på at det grønne var noe limefarget sause-greie eller kanskje pesto? Jeg oppdaget hva det var da jeg hadde hivd innpå bit nr. 3 eller 4 – det var grønn chili. Jeg er litt usikker på om tungen bare etset bort eller om den rett og slett fordampet. Merkelig nok så var fisken noe av det beste jeg har fått tilbredt av fisk og selv om den var helsekadelig sterk så var det utrolig godt!

Tuesday 28 January 2014

Inle Lake

Jeg sov som en stein på sivmatten mot alle odds. Frisk og utvilt fikk jeg servert frokost av Ko Phyo bestående av en omelett og pannekaker med banan. Og kaffe. Og grønn te. Og ingefær-te. Raspet fersk ingefær, grønn te og palmesukker. Sterk så det sved i halsen, men den klarnet opp og det hjalp.
Vi satte oss på sykkelen og raste ut fra landsbyen på støvete sandveier mot landsbyen Inn Thein hvor vi skulle møte Eric igjen som kom snarveien fra Kalaw. Etter litt over en time ankom vi landsbyen lenge før ham så vi tok en sightseeing opp til pagodene. En helt surrealistisk mengde med pagoder bygget i en firkant. De nederste var haugamle og til forfall og så ble de nyere og nyere jo lenger opp man kom. Restaurering var på gang på de nest nyeste – de som kunne reddes, samtidig som de holdt på å bygge flere av en eller annen grunn. Jeg aner ikke hvor mange de mener at de trenger, men det ser ut som om det i hvert fall er minst en til. Hele tiden.


Pagoder i lange baner, nye og skinnende.

Eldgamle og sammenraste ved siden av noen nye. Og noen midt i mellom og litt på skjeve.

Sprek som jeg er gikk jeg og Ko Phyo opp på nærmeste topp for at jeg skulle kunne ta et oversiktsbilde av stedet og det betydde klatring opp til pagode på nærmeste topp. Alltid en pagode på en topp uten vei opp. Tror det må være ett eller annet med at jo vanskeligere det er å komme til pagoden jo bedre er det. Hvis alt må slepes og heises opp så er nok det det aller beste.

Et felt med nye pagoder øverst. Bygningen i midten er tempelet.
 
Og et felt med eldre og veldig gamle nederst.


Etterpå var det tilbake til landsbyen og litt lunsj med Eric. Mopeden hans var fikset og bolter og skruer trukket til - ikke én ustrammet mutter vil la være å løsne helt på disse veiene. Italiensk pasta med fløte og ost til lunsj samt noe lokalt og selvfølgelig tørket rød chili.
Bare et par hundre meter fra lunsjen var elven som skulle transportere oss videre. Vi lastet syklene opp i longtail-båten, tok farvel med Ko Phyo og manøvrerte oss ut fra land og nedover elven. Longtail er en slags kano som er påmontert en svær utenbordsmotor med lang stiv aksel med propell i enden. Så heter det i Thailand i hvert fall. Her var båtene helt lik, men motor og propellaksel  var leddet og stakk dermed ikke så langt ut bak og dermed heter de kanskje ikke longtail her. Kanskje shorttail.



Laste syklene oppi båten.

Nedover elven. Kan være video ikke virker på Apple-produkter

Hus på påler langs elven.

Pagoder og kanoer av uthulte tømmerstokker.

Flere hus på påler.

Lokalbefolkning i elvefarkost. Jeg er litt usikker på om han første har hatten på hodet eller om den svever like over.

Etter en stund kom vi ut i innsjøen Inle Lake og krysset den for å komme til dagens hotell Golden Island Cottages som ligger sydøst i innsjøen.
Inle Lake er den nest største innsjøen i Myanmar og den er ca. 23 km lang og ca, 11 km bred. I tørketiden er ikke gjennomsnittsdybden mer enn ca. 2 meter og selv i regntiden blir den ikke mer enn 3,5 meter dyp i snitt.
Først måtte vi inn til land for å losse syklene og få de plassert på tørt land for natten for deretter å kjøre ut igjen til hotellet som er et såkalt flytende hotell. Det stemmer ikke – det er bygget på påler ute i vannet, men kan ikke nås med annet enn båt.


Klar til å losse syklene. Eric var ikke til mye hjelp av forståelige grunner så det var tunge tak å få dem på land.

Fremdeles er det stammen Pa-Oh som dominerer distriktet og i brosjyren for hotellet sier de at det er en non-profit enterprise, men i følge Eric så kan det ikke stemme siden prisene stadig øker og ingenting blir puttet tilbake til hotellet i form av oppussing, renovering etc. Med de prisene de holder i forhold til prisnivået i landet så er det en ren money machine.
Stedet hadde absolutt sin sjarm og det var fremdeles de flettede bambushyttene som var tradisjonen. Det er flott der, faktisk veldig flott, men du er låst til det stedet byr av fasiliteter siden du ikke har muligheter til å bevege deg andre steder. Og det er et problem siden de vet å utnytte det til din siste Kyat. Uansett, jeg koste meg i en stol på utsiden, nippende til en øl mens jeg hvilte øynene på et fantastisk scenario av Inle Lake med sine små longtailbåter, vannplanter og sletteland med fjellene som stiger opp i horisonten. Jeg sov som en stein til klokken halv 9 dagen etter med påfølgende lang frokost.



Hytte nr. 302 og 301 der jeg og Eric bodde. Fremdeles flettet bambus til gulv, vegger og tak.
Trekkfullt og med samme temperatur til enhver tid inne som ute.

Hotellhytter i solnedgang.

Etter frokosten og utsjekk var det båt tilbake til motorsyklene. Vi kjørte langs bredden av innsjøen en halv times tid før vi kom til det neste hotellet i landsbyen Nyaungshwe helt nord ved sjøen. Fremdeles den samme hyttestilen på rommene og et personale som ikke vet hva de skal gjøre. Alt er overdrevet av ting du ikke vil at de skal gjøre og så klarer de ikke å få til noe du vil at de skal gjøre. Det første de gjør når Eric kommer er å ta krykkene hans og bære dem inn og han blir stående ved siden av sykkelen og vente på at de bærer de ut igjen så han kan bruke dem til å komme seg inn. Det gjør de hele tiden, hver gang i hele landet. Noen må bære et eller annet hele tiden. Om du skal ha det inn eller ikke ser ikke ut som har noe betydning, alt blir båret inn. Og så må du bære ut igjen det som skal være ute. Det står alltid en eller tre personer bak deg, litt for nærme, så hver gang du snur deg så er det en der like ved skulderen din klar til å løfte noe eller gjøre noe annet for deg. Da kvepper du og tar et skritt bakover og velter han som står rett bak den andre skulderen din. Tar du en slurk av glasset så kommer en og fyller det opp igjen. Et glass kan visst ikke ha én cm med tomrom på toppen – det må være fullt.
Og så skjønner de ikke bæret av det du sier.

"One coffee please", sier du.
"Yes, very well", sier de og smiler og nikker og blir stående.
"Black coffee"?
"Yes, tomorrow".
"Coffee, drink, cup", sier du og simulerer at du drikker.
"Yes, very well" sier de og kommer med te.
"Black coffe? C o f f e e !!!! B l a c k !!!!" Så kommer de med kaffe med fløte og sukker.
Dagens hotellromhytte, Bambus all over med bambustrapp og bambusstol å sitte i på terrassen. Til venstre
for døren er badet bygget i murstein (rød vegg). Fremdeles uten isolasjon og varme så da jeg
våknet og skulle ta en dusj så var det 12 grader på badet. Dusje i kveld ...

Dagen skulle egentlig bringe meg opp til noen pagoder som har vært skjult i århundrer og de ble gjenoppdaget først i 1999. Eric spurte meg om jeg var interessert i å se dem eller dra på vintur. Jeg har sett hundrevis (tusenvis?) av pagoder hver dag siden jeg kom her og jeg spurte ham om disse var forskjellig fra andre. Nei, de er bare nyoppdaget. Ok, vintur it is!
Er det noe jeg ikke forventet å finne i Myanmar så var det en vinprodusent. Så feil kan man ta. I åsene som stiger opp fra Inle Lake har en eller annen funnet ut at han ville lage vin. Hva gjør man da? Jo man kjøper det man trenger i Frankrike, transporterer alt i konteinere til Inle Lake og bygger en vingård, Red Mountain Estate. Så importerer man druer som trives i klimaet fra alle verdensdeler og får en kjent fransk vinmaker til å flytte ned der for å lage god vin. Sannsynligvis alt betalt med penger fra opiumdyrking. Noe må man gjøre for å hvitvaske fortjenesten.
Vinranker i bakkene opp fra sletten med fjellene i bakgrunnen.

Andre veien mot Inle Lake som man kunne sett på bildet hvis det ikke hadde vært så disig ...

Så oppe i åsen hadde vi en lunsj med vinsmaking i solen og slappet av. Jeg kjøpte noen halvflasker med hvitvin som hadde skrukork som jeg kunne kose meg med på terrassen om kvelden på resten av turen og en flaske med Pinot Noir til å ta med hjem. Noen kuriositeter skal man ha. Hvor mange kan skilte med at de har Myanmarsk vin i kjelleren? Og de vinene vi smakte var faktisk ikke så verst. De fleste vinene koste trundt kr. 60, mens noen kostet 90 som den Pinot Noir’en som jeg kjøpte. Pagoder får vente til jeg kommer til Bagan.


Om kvelden var vi i landsbyen og spiste dim sum og Peking Duck på den lokale dim sum restauranten. Eieren har vært kokk på en restaurant i Dubai og kunne jobben sin. Nypresset appelsinjuice og grønn te. Restauranten var et stykke fra hotellet så alkoholkonsumet måtte begrenses siden vi kjørte motorsyklene til og fra. Er det noe du ikke vil så er det å kjøre etter å ha drukket i Myanmar. Det er farlig nok edru.

Sunday 26 January 2014

Over fjellene i Shan State

Dag 2 den 15. januar, møtte jeg min nye guide som skulle lede meg på den neste etappen offroad. Siden Eric ikke har kjørt motorsykkel på over et år så har han aldri deltatt på denne etappen i det tidsrommet. Han har vært med følgebilen og møtt de andre på etappe 3. Selv om han nå er tilbake i sadelen så ville han ikke ta sjansen på disse «veiene» så han ble værende i Kalaw for å få sykkelen fikset for så og kjøre videre dagen etter og møte oss i Inn Tain. Tidligere da det var følgebil så var dette den etappen hvor bilen ikke kunne være med. Veiene er ikke bygget for 4 hjul.

Ko Phyo, guide, kokk og en utrolig hyggelig turkamerat.

Ko Phyo er en 20 år gammel gutt fra en landsby vi skulle passere på veien og hele dette distriktet er bosatt av folk fra stammen Pa-Oh. Han var guide, kokk og tilrettelegger. All maten på veien ble laget på kjøkkenet til lokale folk i landsbyene og alt vi trengte av mat hadde han surret bakpå sin sykkel. Ruten vi skulle ta over fjellene er en gammel tracking rute og han er normalt guide der. Den turen tar 3 dager og gå med 2 overnattinger, mens vi tok hele etappen i ett jafs på motorsykkel. Dette er den enste måten å se dette området på og Eric er den eneste som arrangerer motorsykkelturer her så over 99% må nok gå.

Ko Phyo er et resultat av en fasinerende historie. For mange år siden startet en som heter Sam fra en av landsbyene et tracking-selskap (et norsk ord anyone?). Han var guide og ledet folk over fjellene på samme måte som de gjør i dag. Hans datter Violet giftet seg med en som heter Thun Ti som overtok selskapet og drev tracking i 15 år og var selv guide og de fikk et barn sammen. Noe gikk galt da de skulle ha nr. 2 og de kunne ikke få flere barn. Siden de ønsket en stor familie begynte de å ta til seg foreldreløse barn fra landsbyene i omegnen i Shan State hvor landsbyene tilhører Pa-Oh. Dette resulterte i en skole og siden de måtte sile (de kunne ikke ta imot alle) så var det kun de mest intelligente som fikk plass. Landsbyen de kom fra måtte så bringe til skolen den mengde såpe, sengeklær, ved og ris som barnet trengte for et år.
Her lærer de det de trenger, noe som også innebærer matlaging og tracking. Flere av dagens guider er tidligere eller nåværende studenter hos Thun Ti. For å støtte opp om dette prosjektet har Eric bestemt at alle som deltar på hans tur til Myanmar må donere en laptop til skolen. Jeg overleverte en skinnende hvit Samsung laptop til Thun Ti om morgenen før vi skulle sette oss på sykkelen for dagen. Et flott prosjekt og det var en glede å kunne bidra med noe så verdifullt for dem som er en selvfølge hos oss. Og de skulle bruke den til det den er designet for, nemlig et verktøy til lærdom. De skulle ikke gjøre det vi gjør med våre: chatte med fremmede, oppdatere facebook og se på bilder av rare katter.
Hvis det er noe interesse så kan dere lese mer om prosjektet her: Myanmar Orphanage Project

Nå var veiene stort sett sand og jord. Det hadde ikke regnet her på over en måned og det rødbrune støvet hang i luften, særlig for meg som kjørte bak Ko Phyo. Han kjørte en standard moped, men jeg hang på så godt jeg kunne på min offroader.

Etter en times kjøring kom vi til landsbyen Pa Lung hvor vi spaserte inn mellom griser, høner og kyr til en fantastisk utsiktsplass over landskapet rundt. Vi ble servert grønn te som blir satt frem over alt her og som er gratis. Grønn te ble også dyrket i store mengder i området. I begynnelsen var jeg litt skeptisk til denne teen som stod i kanner over alt, men da turen var ferdig så var det en av tingene jeg virkelig savnet. Jeg ble hekta på grønn te ...

Utkiksplass bygget i bakhagen til et hus.
 
Fantastisk utsikt over et fantastisk landskap.
 
Grønn te ligger til tørk i solen.

Like etter utsikten kom vi til et lite kloster hvor de tjener penger på å lage koster.
Sivet de bruker ligger til tørk utenfor.

Se på bildet over. Ser du han karen i bakgrunnen? Jeg zoomet inn på ham og tok et nytt bilde. Her er resultatet.
Et fantastisk bilde om jeg så må si det selv.

Unge munkelærlinger fra samme kloster.

Midt på dagen stoppet vi i landsbyen Kyaut Su som også er Pa-Oh og på denne årstiden er det rød chili som dyrkes. Over alt. Enorme områder med matter med rød chili som ligger og tørker i solen. Rismarkene er tørre nå og siste risen høstes i regntiden i oktober og regnet stopper i november. Chili og hvitløk er nye vekster for området for det de dyrket tidligere, nemlig tobakk, ikke kunne dyrkes lenger fordi den tørre årstiden var blitt mye tørrere de siste årene. Før var det noen regnbyger av og til, men nå er det bare tørke.
Tørre rismarker. En stund til sesongen starter igjen. I mellomtiden
koser kyrne og bøflene seg med de tørre risaksene.

Chili tørker på marken
Ikke helt moden ennå


Chili tørker mellom husene.
Det hvite feltet er hvitløk.

Hauger med chili som er ferdig tørket

Chili. Masse chili.
I flere timer kjørte vi forbi folk som jobbet med chili.

Vi spiste lunsj her og Ko Phyo gikk inn i et hus og begynte og lage mat på bakrommet. Han brukte en halvtimes tid og jeg ruslet rundt og tok bilder av unger og gamle, hus av bambus og chili.

Barn og gammel dame.

Gammel mann i solen i stolen.

Barn er takknemlige motiver.


Tre barn, to tøffe og en EMO.



Flere takknemlige motiver.

Lunsjen ble inntatt sittende på gulvet med pus på fanget. Det lave bordet gjorde at jeg måtte
sitte med beine over kors og det passer ikke helt meg - jeg trodde jeg skulle knekke.
Huset er av bambus. Bambus vegger, bambus tak og bambus gulv. Flettet
over reisverk i tre. Opp en bambusstige til andre etsasje som også er
landsbyens butikk. Og maten var god! Takk Ko Phyo!

Etter lunsjen kjørte vi nedover dalen til flatlandet på ca. 1200 meters høyde og vi stoppet og plukket med oss noe ingefær hos en lokal bonde for Ko Phyo ville lage ingefær-te til meg og forkjølelsen min. Jeg hadde pådratt meg en skikkelig snufseforkjølelse etter nedkjølingen dagen før.

Hovedingrediensen i ingefær-te: ingefær ...

Det er ufattelig mange stier/veier her. Minst hver eneste kilometer kom vi til et kryss av 3, 4 eller 5 veier og Ko Phyo tok aldri feil. Jeg hadde kjørt meg vill etter 10 minutter og hadde nok ikke dukket opp igjen på noen år uten hjelp.

En vei bestående av rødbrun sand/jord.

En annen vei bestående av rødbrun sand/jord.

Trangt om plassen. Gammelt kjøretøy må vike for nye som kjører fortere. Disse er fremdeles i
bruk over hele landet; jeg så tusenvis på min vei. Bygget i tre med treeiker og alt.
Skikkelig retro - it's just sooo 16th century!

Pisse-/røykepause på en rødbrun vei av sand/jord.

Dette var strekningen hvor jeg aldri kan tenke meg at Eric kan lede selv. Jeg tror man trenger år i disse fjellene for å bli kjent nok til å guide. En ubeskrivelig reise gjennom en del av Myanmar som de færreste utenfra har sett og jeg følte meg priviligert som fikk oppleve dette. Jeg så ikke en turist på hele dette strekket. Dette distriktet vil aldri få masseturisme, og hvis de får det så vil det ikke lenger være det samme. Jeg diskuterte dette både med Ko Phyo og Eric for det er en ballanse mellom å bevare og utvikle. Hvis masseturismen kommer så vil pengene komme og landsbyene vil bli forandret. De vil få strøm, oppgraderte hus og tomter og det originale vil forsvinne. Og hva er det originale? Fattigdom. Og vi tok oss selv i å ønske at det kunne bevares for å bevare det genuine. Men hvem er vi som vil ønske noe sånt? Så vi innser og ønsker jo selvfølgelig at de vil begynne å tjene penger og oppgradere sine liv, få råd til skolegang, legge inn strøm i husene, isolere dem og få det varmt om vinteren. Og mye mer. Problemet er at da er ikke stedet genuint lenger og folk vil ikke ha samme interessen for å besøke distriktet. Det som de tjener penger på i dag, tracking, er det samme som kan gjøre området uinteressant for tracking. Hvordan utvikle, men samtidig bevare? Ikke vet jeg. Det er en vanskelig balansegang.

Vi ankom landsbyen Pa To Paut hvor vi skulle overnatte i 4-tiden. Klok av skade hadde jeg tatt på meg jeans denne dagen og jeg hadde startet med en hettegenser under jakken. Den forsvant nedi ryggsekken på første stopp. Nedi skoene hadde jeg hvite sokker og skoene er av en relativt luftig type. Sokkene hadde samme farge som jorden/sanden. Skoene var ikke lenger knall røde, men rødbrune. Buksene var blåbrun og alt hadde et støvlag utenpå seg. Når jeg trampet med føttene på steingulvet så stod støvskyen rundt meg. Jeg brettet buksen i tre og holdt den etter linningen og det var så vidt at den foldet seg ut igjen; den var helt stiv av støv. Sjeldent har jeg lengtet mer etter en dusj, men dette var også den eneste overnattingen hvor en sånn luksusinnretning ikke var tilgjengelig. 

Jeg gikk meg en tur gjennom landsbyen og så på kyrene i hagen til folk, bambushusene og den lokale butikken. Og klosteret som er bygget i teak og som er senteret i landsbyen.

Det 200 år gamle buddistiske klosteret. Bygget i sin helehet i teak.

Kyrene bor i hagen og både mann og kone jobber med ett eller annet. Kone utenfor bildet ...

En flokk kvinner går gjennom landsbyen. De bærer det tradisjonelle hodeplagget for Pa-Oh som er knall rødt.
Kun folk fra stammen Pa-Oh bærer dette.

Nasse på full fart over veien og inn i bingen i hagen.


Nabohagen til der jeg bodde. Bambushus og oppvasken tas i hagen.

Retro kjøretøy gjennom landsbyens "gater".

Vi skulle ikke overnatte på klosteret, men i et hus like ved. Ko Phyo laget nå også mat til en gruppe fotturister fra Tyskland som bodde i et annet hus. Etter det laget han mat til meg. Alt ble tilbredt over åpen flamme i et mørkt rom. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere vinduer i hus som ikke har strøm – jeg kunne såvidt se meg selv tenke.

Soverommet. Ikke akkurat Svanemadrasser. Og kaldt som f**. Og mørkt. Blits måtte på for å
få tatt bildet og dagslyset skinner inn over alt mellom bambusflettene.

Ko Phyo lager middag til en flokk fotturister fra Tyskland. Etterpå var det min tur å få mat.
Her er også blits på kameraet. Selv med høyeste lysfølsomhet var det bare
svarte natten å se på bildet.

Utedoene i bakgrunnen mellom buskene. Hull i gulvet og trekkfullt. Jeg knep igjen til dagen etter.

Bare å vaske seg før middag.

Og middagen var knall! Og den samme Ko Phyo stakk i butikken og kjøpe øl til maten til mag.
Takk Ko Phyo! Og en kanne med grønn te. Stearinlys må til når det ikke er andre lyskilder.

Da vi hadde spist gikk solen ned og temperaturen falt som modne plommer en sen høstkveld. Det ble grisekaldt og jeg kvidde meg til natten og natten var kl. 9 om kvelden for lokalbefolkningen. Jeg drøyde det til 10 før jeg ramlet inn under tre ulltepper på sivmatten min, fullt påkledd med bukse og genser. Jeg var kald inn til margen og kunne ikke forstå hvordan jeg kunne sove. I tillegg var jeg så forkjølet og nese og bihuler så tett at det kjentes ut som om noen satt på ansiktet mitt.