Oppsummering Myanmar

Myanmar eller Burma – kall det hva du vil. Landet som har vært lukket for "fri" turisme i et halvt århundre og som nettopp har blitt åpnet opp. Norge opphevet sanksjonene i 2012. Hvis du tror at man kan reise fritt rundt over alt så tror du feil. Store deler av landet er fritt, men det fins flere områder som fremdeles er stengt. I prinsippet så kan du søke om tllatelse til å reise over alt, men det må gjøres i Yangoon etter at du har kommet til landet og tillatelsen kommer sannsynligvis ikke før du har reist hjem igjen. Hvis du ikke skal være der et halvt år da. Og i disse områdene må du reise med offisiell følge og du får ikke dra der du vil. Konflikten mellom myndigheter og deler av befolkningen er fremdeles betent og alle gleder seg til valget i 2015 som de tror skal føre til store forandringer. Vi får se...

Uansett – det at landet nettopp er åpnet opp var en av grunnene til at jeg ønsket å besøke landet. Jeg ville se det sånn som det er og har vært, beskyttet mot utenlandsk inflytelse og ordet "turistifisert" er nesten ikke-eksisterende. What you see is what you get. For meg var valget bevisst i den forstand at jeg var fullstendig klar over at jeg ikke var I posisjon til å sette krav eller forvente at reisegarantifondet skulle ordne opp dersom hotellrommet ikke holdt den standarden som brosjyren lovet.

Så da er det bare å velge hvilken måte man ønsker å komme seg rundt i landet. Det fins flere valg.

Tog.
En liten copy/paste fra wikitravel:

Myanmar has an extensive but ancient rail network. Trains are slow, noisy, often delayed, have frequent electrical blackouts, and toilets are in abysmal sanitary condition. Never assume that air-conditioners, fans, or the electrical supply itself will be operational, even if the train authorities promise so.

Så ut ifra dette så kan man forstå at det ikke er all verden av komfort og standard på togene. Dessuten er de stort sett aldri i rute og på hovedlinjen mellom Yangoon og Mandalay så bruker det 16 timer på en knappe 33 mil lang tur. Hvis det er i rute. Ofte tar det over et døgn. Enda mer komplisert blir det nå når myndighetene har forbudt togreise om natten forbi hovedstaden Nay Pyi Taw. Er man paranoid så er man paranoid.
Det er visst en veldig flott strekning oppover hårnålsvinger og over broer fra Mandalay til Hsipaw som skal ta 11 timer, men også den tar nok lengre tid enn det.
Vær også oppmerksom på at togbilletten din vil koste mange ganger mer enn den samme billetten vil koste en burmeser og at du er nødt til å betale i US$.

Da vi satt og slappet av og så på utsikten på vei over fjellene i Shan State fulgte jeg med dette toget som klatret oppover. Fra vi oppdaget det til det forsvant så tok det sikkert 10 minutter. Og strekningen var vel 5-600 meter.

 

Jeg kunne ha løpt like fort. I hvert fall minst 20 meter.

Buss
Litt mer klippe og lime:

Buses of all types ply the roads of Myanmar. Luxury (relatively speaking) buses do the Mandalay-Yangon run while lesser vehicles can get travelers to other places. Fares are reasonable and in Kyat and, for the budget traveler, there is no other option because of the high price of train tickets for foreign nationals. Many long distance buses assign seats so it is best to book seats at least a day in advance. Because the roads are bad, avoid the rear of the bus and try to sit as far up front as you can get. Long distance buses also have an extra jump seat that blocks the aisle and, because it is not well secured to the chassis, can be uncomfortable (which also means that there is no such thing as a side seat where taller travelers can thrust their legs). A window near the front of the bus is always the best option.

Busser er både raskere og billigere enn tog, men alt er relativt. Veiene er ekstremt dårlig og kjøretøyene er ekstremt gamle med alt det medfører av nedslitte støtdempere og annet som skal ivareta komforten på reisen. En tur fra Yangoon til Mandalay tar ca. 11 timer og koster 60-70 kroner.

Også et bussalternativ

Båt
Du kan ta båt på elvene fra Yangoon til Mandalay og videre til Bagan, men ikke gjør det. Det går seint og det er ukonfortabelt. Jeg traff et par i Bagan som hadde reist med båt fra Mandalay og de angret.

Kanskje denne kommer fra Mandalay? Fotografert i Bagan.

Disse båtene kan trygt anbefales. Jeg klarte og glemme hjelmen på elvebredden da vi kjørte nedover så de måtte ettersende den med egen båt til hotellet mitt en drøy halvtime unna. Det kostet 30 kroner og jeg kunne sikkert ha
prutet, men jeg var bare glad for å få den igjen. Uansett, du kommer langt uten å bli fattig.

Bil
Det sies at man kan leie bil i Yangoon, men nei. Private biler med sjåfør er en opsjon og kanskje et ønske for det er ikke helt enkelt å finne frem i landet. All skilting er på burmesisk så det hjelper lite. Ikke et valg jeg ville ha tatt for hvilken tilstand bilen er i er også veldig usikkert.
 

Fly
For turister er dette det vanligste alternativet. Det fins 2-3 private flyselskaper som flyr mellom alle de store turistatraksjonene og de stor byene og en rundreise med 5-6 stopp er vanlig og koster 2-3000 kroner. Det er også et nasjonalt flyselskap – Myanmar Airways – som er mest kjent for en av verdens dårligste ulykkesstatistikker. Ikke å anbefale.
Hvis turistattraksjoner og byer er målet så er fly et svært godt alternativ. Over 90% av turistene velger dette alternativet.
 

Trekking
Å gå er også en måte å komme seg rundt på. Det fine med å gå er at du kommer nær folk og ofte overnatter i private hus hvis du tar en flerdagers tur. Fjellene i Shan State er fantastiske og trekking arrangeres mellom de fleste byene i området.
Se også "overnatting" lengre nede.
 

Motorsykkel
Motorsykler er det vanligste fremkomstmiddelet i Myanmar, men det er helst små, billige sykler av kinesisk opprinnelse. De aller fleste er 110 cc eller mindre. Større sykler er som sagt nesten ikke-eksisterende og selv om jeg ikke har noe eksakt tall så tror jeg at Eric sine fire og Zack sin ene Honda CRF 250L utgjør en stor prosent av totalen. Zack har en del offroadsykler av typen Honda 125 cc i tillegg. Med så små motorer er det anstrengende å kjøre lange dagsetapper, men de fungerer helt fint til å komme seg rundtom i nærmiljøet. Den ene Honda CRF 250 til Zack kan leies for US$ 75 om dagen, men hvor skal du dra? Hvordan finne frem? GPS-kartene er lite oppdatert, men hvis man holder seg til hovedveiene så er dette et alternativ.
Hvis du derimot ønsker å se deg om utenfor hovedveiene og særlig oppe i fjellene så bør/må du ha en guide. Og da er vel Eric det eneste alternativet. Jeg googlet ganske mye for å finne flere valg før jeg reiste, men det fant jeg ikke. Antallet turister som Eric tok med seg på tur i 2013 var mindre enn 10 så det er ikke akkurat storindustri. Jeg føler meg desto mer privilegert å få anledning til å være med på det og jeg er glad for at det passet med akkurat det tidspunktet hvor jeg hadde ferie.
Vær oppmerksom på at det er forbudt å kjøre motorsykkel i Yangoon. I Bagan har det vært forbudt, men det er opphevet. Mange tror allikevel at det fremdeles er sånn. De aller fleste tror at det for turister er forbudt å kjøre stor motorsykkel i det hele tatt i landet og vi ble møtt med mye skepsis og spørsmål når vi reiste rundt. Siden dette synet er så utbredt så fins det veldig få muligheter for å leie seg en motorsykkel og enda færre muligheter med guidet tur.

Veier
Her er vi ved kjernen av reiseproblemene i Myanmar. Uansett hva du velger av buss, bil eller motorsykkel så er du avhengig av å forflytte deg på vei. Og de er stort sett så dårlig at du rister i stykker over tid uansett hva du velger. Derfor er en offroad motorsykkel så ideelt. Den takler de ujevne og humpete asfaltveiene og dessuten så sluker den de strekkene som normalt er trekkingdistanser.

Eksempel på humpete asfaltvei. Sagt på en annen måte - typisk god Myanmarsk vei. De ble ikke bedre enn dette.

Litt utenfor allfarvei. Utenom støvet var disse dagene veldig bra kjøredager.

Da vi hadde kommet over fjellene fra Kalaw til Inn Thain så traff vi på et amerikansk par ved pagodene. Vi parkerte rett ved dem og jenten hadde det lengste ansiktet i den delen av Asia. Hun spurte om hvor vi kom fra og hvor lang tid det hadde tatt. Jeg fortalte henne det og hun holdt på å begynne å gråte – de hadde gått i 3 fulle dager. Hun hadde ikke idé om at det var mulig å ta seg frem på motorsykkel og hun avslutte med et inderlig "I am just soo enviuos right now!".

Her stod det en svært misunnelig amerikansk jente.  

Som tidligere nevnt så virker det som at alle veiene til enhver tid er veiarbeidsområder. Og det hadde det vært i de årene Eric hadde reist de samme strekkene. Fremdriften var minimal og etter å ha sett hvordan de bygger vei så er det lett å skjønne. De er, tro det eller ei, stort sett bygget for hånd! Først kjører de steiner opp med disse eldgamle kinesiske lastebilene som tusler avgårde i 10-15 km/timen. Disse blir tømt med 5-10 meters mellomrom over et langt strekk som skal bygges eller renoveres.

Lastebil full av stein. Det var gøy å se disse prøve å komme seg opp bakkene. Det gikk ikke veldig fort!

Steinene er på størrelse med meloner og de er derfor litt for stor. Så tar en flokk med menn med slegger til å jobbe med hver sin haug for å knuse dem ned til mindre steiner på størrelse med en knytteneve. Disse blir så fordelt utover veien og jord og sand blir strødd over og så valset ned til en humpete flate. Mange veistrekk var i denne tilstanden.

Det ble noen mil og timer på sånne veier også.

Grus blir også kjørt opp med de samme lastebilene. Denne blir så strødd utover av kvinner som bruker noe som ser ut som wok-panner. Jeg så bare kvinner som utførte denne jobben.

Veibyggere. Eric fant ut at jeg måtte ha noe på hodet jeg også siden de andre hadde det. Da jeg tok av meg hjelmen satte han seg på sykkelen og kjørte... Pannen fremst i bildet er en sånn de bruker til å strø sand og grus utover veien.

Oljefat med asfalt/tjære blir også kjørt opp. Så blir det gravd en grop i jorden utenfor veien og oljefatene blir lagt på tvers over denne. Nedi gropen blir det fylt på med ved og denne blir tent på så asfalten smelter. Deretter blir det slått hull i fatet og asfalten blir helt over i et kar som er full av små hull i bunnen og med en stokk tredd gjennom to større hull i toppen. To menn løper så med dette karet over grusen og sprer asfalten på den måten utover. Til slutt blir veien valset.

Myanmarsk asfaltmaskin. Først smelte over bålet og så løpe og spre med karet til høyre.

Det tar enormt med tid og det kan gå måneder å bygge 100 meter vei. Når disse veistykkene bygges så lager de en omkjøring ut i skauen og på enkelte strekk så kjørte vi sånne omkjøringer hver eneste kilometer over strekk på mange mil. Det var vel sånn de laget vei i Norge for 100 år siden.

Sånn går det også an å lage vei.

Trafikk
Som nevnt tidligere i bloggen så er det to tilstander når det gjelder trafikk i Myanmar. Kaos i byene og nesten ingen trafikk utenfor byene. Det fins ingen regler eller så er det ingen som kjenner til dem, så folk kjører som de vil. Dvs at alle bare kjører til en annen stopper. Den som fløyter først er som oftest den som har forkjørsrett og når du kjører så kan du aldri slappe av. Den som kjører foran deg kan når som helst krysse veien uten tegn av noe slag så det er livsviktig å fløyte sånn at de blir oppmerksom på deg. Det hjalp ikke særlig på trafikksikkerheten at jeg rett som det var så små barn helt ned mot 8-10 års alderen som kjørte rundt på moped. Wikitravel skriver:

The poor road infrastructure, and a mixture of extremely ancient vehicles on the country's roads are all what best describe the road conditions.
Surprisingly, Burma has a mixture of both right-hand and left-hand drive vehicles, with the majority being right-hand drive but driving is generally done on the right side of the roads.
Unless you have experience driving in countries with poorly disciplined drivers and very shabby vehicles, avoid driving in Burma.

Det siste er et godt råd, men ikke la deg avskrekke helt. Du lærer fort hvordan det funker og det er i byene det virkelig sliter på den mentale helsen. Jeg følte at det var en opplevelse i seg selv og jeg satt mange ganger og flirte inni hjelmen over de utrolige manøvrene som ble utført rundt meg. At ulykkesstatistikken er skyhøy i landet bør ikke komme som en overraskelse.

Eksempel på extremely ancient vehicle. Tro meg, denne var i full bruk. Førersetet har veldig god sidestabilitet.

Å finne en bensinstasjon ofte nok for en motorsykkel/moped var ikke alltid lett. Flere ganger holdt vi på å gå tom for bensin fra en stasjon til den neste. Da var det bra at hvert eneste hus/skur langs veien solgte bensin på flasker. 1000 kyat for 1 liter. Eric var litt usikker på kvaliteten så vi fylte ikke mer enn det vi måtte for å være sikker på at vi kom frem til neste stasjon. De hadde to kvaliteter, bensin og oktan bensin. Vi skulle alltid ha oktan, men jeg aner ikke hvilket oktantall det var. Jeg tror den beste bensinen å få tak i er 91 oktan.

Lokalt bensinutsalg. Oktan var blank mens den andre var brunfarget så de klarte ikke å lure oss.

På bensinstasjonene var det hele tiden 3-5 personer som var i sving for å fylle tankene våre.

 

Helsevesen
Etter trafikk så er det naturlig å snakke om hva som skjer hvis man kommer ut for en ulykke eller at man blir så syk at man må på sykehus. Svaret er: kom deg ut av landet så fort som overhode mulig! Rundt byene fins det sykehus som er offentlige, men de har ingenting. Det er ikke et sted man ønsker å være og de har ikke engang penger til mat. Myanmar er det landet i verden som bruker minst del av nasjonalbudsjettet til helse. De lokale får hjelp av familien, men som utlending så er du overlatt til deg selv. Utenfor tettstedene så fins det ikke noe i det hele tatt. Å bli skadet eller syk oppe i fjellene er ikke lurt. Det er en lang vei å komme seg til hjelp. Det er også verd å få med seg følgende fra Wikitravel:

Medical facilities are extraordinarily limited in rural areas. At government hospitals, bribes may be required for expedient services. Make sure needles are new or carry your own. HIV is a major problem in Myanmar.

Og videre:

Hygiene in Myanmar may seem terrible to the average Western traveler but it is possible to stay healthy with some basic precautions such as prophylactic medication, care choosing food and water, and antibacterial ointment. Never drink tap water. Restaurants are legally required to use ice made and sold by bottled water companies, so ordering ice is usually safe in major places. Always drink bottled water and check that the cap is sealed on, not simply screwed on. Diseases such as dengue fever, Japanese encephalitis and malaria are endemic. Drug-resistant strains of malaria and tuberculosis are common in many areas. Hepatitis vaccinations are highly recommended and cholera oral vaccine is worthwhile. At the dinner table, Burmese use a spoon and fork, or their fingers when this is more convenient. You might feel better rinsing all of them before meals. Antibacterial wipes or alcohol hand-rub is a good idea at regular intervals. As in any other developing country: "if you can't fry, roast, peel or boil it - then forget it".

Da er du advart! 

Overnatting
Det er mulig å bo meget bra I Myanmar hvis du er villig til å betale for det og hvis du holder deg i nærheten av de store byene eller turistatraksjonene, men sammenliknet med hotellpriser i landene rundt så er Myanmar ekstremt dyrt. Siden landet har verdens raskest voksende turistindustri med en fordobling både fra 2011 til 2012 og fra 2012 til 2013, så har ikke hotellindustrien klart å holde følge. I forhold til Lonely Planets guide fra 2011 så måtte du gange disse prisene med 4 i november 2013. Og de bare fortsetter å stige. Dette var en av Erics største problemer siden han må vite på forhånd hva et hotellrom koster for å kunne regne ut hva han må ta betalt av dem som bestiller tur hos ham. I høst hadde han inngått en avtale med hotellet i Magway noen uker før de reiste, men i mellomtiden hadde de lagt på 50% på prisen. Fra 50 til 75 US$ på 2-3 uker. Og Magway er ikke engang et turiststed – de har bare turister som overnatter der på vei til og fra Bagan.

Passe bra og veldig dyrt hotell i Mandalay.

Det er også tydelig at det er svært lite som blir puttet tilbake i hotellene og ikke alt virker som det skal. Ting som er ødelagt kan du ofte se at har vært det i lengre tid, men hvis du gir beskjed så virker de overrasket og skal ordne det med én gang du har reist.
I fjellene så oppdaget jeg ved erfaring at det kan bli kaldt om natten om vinteren og det gjelder innendørs også siden dagslys skinner rett gjennom bambusveggene og det til enhver tid er samme temperatur inne som ute.

Veldig dyrt og veldig trekkfullt hotellrom ved Inle Lake. Men sengen var bra.

Hvis mulig så bør man derfor bestille rom om vinteren i en av de nye hotellene som bygges i betong og murstein. En bambushytte er utrolig sjarmerende når du sjekker inn, men Ikke fullt så sjarmerende når du vil ha en dusj om morgenen og det er 10 grader på badet. Hvis du velger å ta en trekkingtur så må du overnatte i et lokalt hus og i store deler av distriktet så er det ikke engang strøm. Sengen er en sivmatte på gulvet og det er ikke særlig komfortabelt. Rett og slett veldig hardt...

Veldig billig og veldig trekkfullt, iskaldt rom i fjellene i Shan State. Sengen var ikke bra.
Room service eksisterte ikke.

 

Mat
Når jeg er på ferie så er mat en del av opplevelsen. Jeg ønsker å smake på det lokale kjøkkenet og det er ikke alltid tilbredt etter vår hygienestandard. På typiske turistdestinasjoner så har man ofte flere valg. Man kan oppsøke restauranter som er tilknyttet gode hoteller eller få tips på TripAdvisor, men selv på sånne steder har jeg blitt matforgiftet. I Myanmar så har du ikke valg når du reiser rundt. Det er så langt mellom destinasjoner med ordentlig kjøkken så i hvertfall lunsjen må spises på et tilfeldig spisested langs veien. Vi fikk fra fantastisk til totalt uspiselig mat på disse stedene, men jeg var heldig og fikk aldri problemer med magen. Det hjelper ikke å se maten stå ute i timesvis i varmen og kakerlakker og rotter løper rundt. Uansett så er ikke maten i Mandalay akkurat verdenskjent så de store kulinariske opplevelsene får du ikke.
Toalettene er stort sett et hull i gulvet med et rør som går rett ut i naturen.
Jeg hadde ikke lest dette før jeg reiste, men jeg overlevde allikevel:

Keep in mind that the vast majority of low-to-middle class restaurants use a cheap oil as cooking oil. This oil may be unhealthy, and common roadside restaurants should be avoided if you are at the slightest risk for hypertension, heart disease, or other fat- or cholesterol-related conditions. Higher class restaurants may use better oil instead.

Mitt råd er: Ikke reis rundt i Myanmar hvis du lider av noe av det ovenforstående. Du har nemlig ikke andre valg enn "common roadside restaurants". På hotellet i Mandalay kostet en hovedrett rundt 30 dollar. Jeg og Eric spiste oss mett med kaffe, te og juice for ca. 5 dollar tilsammen langs veien. En flaske vann (1 liter) koster forresten 300 kyat (ca 2 kroner) uansett hvor du kjøpte den. Den prisen er regulert av myndighetene.

Et tilfeldig spisested mellom to fjelloverganger på vei fra Inle Lake til Nay Pyi Taw. Her var maten svært god - faktisk så god at Eric markerte den på GPS'en for å finne stedet igjen neste gang han skulle kjøre samme veien. Hygienen var ikke bedre her enn andre steder, men maten var nylaget og varm og det hjelper.

Penger
Ta med nok US$. Jeg var ikke klar over dette, men heldigvis ordnet Eric opp sånn at jeg kunne betale ham tilbake etterpå. Det er utrolig billig og veksle dollar til kyat og da jeg var der fikk jeg 978 kyat for dollaren, men det kostet bare 982 kyat for en dollar da jeg reiste hjem. Derfor gjør det ingenting å veksle mer enn nok på flyplassen for du taper nesten ingenting når du veksler tilbake når du reiser ut. Jeg har aldri vært i et land hvor vekslingskursen på kjøp og salg ligge så nær hverandre som i Myanmar.
De har fått minibanker i landet og jeg prøvde den på flyplassen, men internett var nede så den virket ikke. Sånn er det ofte så ikke stol på dem. Neste gang jeg så en minibank var 5 dager senere i Nay Pyi Taw og der virket den heldigvis. På typiske turiststeder og på hoteller etc. så aksepterer de bare dollar fra turister. De aksepterer gjerne krdittkort i resepsjonen, men det hjelper lite hvis terminalen ikke virker når du skal betale. Da er det frem med dollarbunken. Så ta med nok dollar! Og veksle nok kyat på flyplassen.

Noen andre små ting
Kriminalitet er ikke et problem selv i de store byene, men det går allikevel an å bruke hodet og passe på verdisaker når man går rundt.
Utenlandske mobiler virker ikke i landet. Jeg prøvde å kjøpe et lokalt SIM-kort, men de var utsolgt da. Kanskje de har en annen gang...
Internett er av og på og stort sett saktegående. Eneste stedet jeg hadde god og stabil tilkobling var på hotellet i hovedstaden Nay Pyi Taw. Og de har alltid en unskyldning. I høst var det SEA Games (South East Asia lekene) som holdt på og som var årsaken. Dette skiltet stod i resepsjonen på hotellet da jeg kom den 13. januar og det var der fremdeles da jeg siste dag sjekket ut den 23. januar:

YGN-MDY betyr Yangoon-Mandalay.

 Det står der sikkert ennå. Og hotellene har alltid internett hvis du spør.

- Do you have internet?
- Yes
- Can I have the password?
Og så skrev de inn passordet på mobilen min. Etter ca. 5 minutter når jeg hadde prøvd å laste ned noe og ingenting hadde skjedd så gikk jeg tilbake:
- I don't have any connection, is there a problem?
- Yes, no internet.
- When does it come back?
- Maybe later today. Maybe tomorrow.

 
Så hvis du ønsker sikkerhet og trygge omgivelser, velrenomerte hoteller og et folk som vet hvordan de skal behandle turister så ikke reis til Myanmar. Vent i 5-10 år. Da har de kanskje også bygget ut kyststripen sin som visst består av Asias beste strender og dykkefasiliteter som skal overgå det meste i resten av verden.
Men hvis du ønsker å se hvordan landet virkelig er og se det før turistene har forandret det for godt, så har du en opplevelse foran deg. Da må du akseptere at ting ikke virker, at du blir frustrert flere ganger om dagen fordi de ikke kan eller vil forstå hva du mener eller at de har en helt annen tilnærming til livet enn det vi har. Det er et fantastisk land å reise rundt i og hvis du tar deg en tur opp i fjellene så vil du få en tur som du kommer til å huske for alltid.
 
Mine største minner og opplevelser er ting som ikke ble festet til film eller kamera, de små øyeblikkene som beskriver livet. Et par øyne, et blikk, et smil, en lukt, en plutselig hendelse, følelsen av å fly ballong, motorsykkelen rundt en sving med sand, kulden, varmen, tårene i øynene etter en støvete, varm, lang dag på sykkelen som ble avsluttet med en stor slurk iskald øl, irritasjonen over mennesker som ikke visste hva de skulle gjøre og gleden over at de allikevel prøvde, surrealistiske kjøretøy, kjøremåter og trafikale hendelser, lykken over å få 1 dollar i tips når man tjener 2 dollar om dagen, svaret "yes sir" på alt jeg spurte om og som jeg visste at bare var tull, et land som prøver, men som ikke har forutsetninger for å lykkes ennå, en stiv kropp og sår bak etter en begivenhetsrik dag på sykkelen, alle slags rare smaker på all slags rar mat, en lykkelig guide i fjellene bøyd over sotete gryter, svart kaffe med melk og sukker. Og te. Store mengder med grønn te. Og Erics syke humor som er lik min. Et nytt vennskap på den andre siden av jorden. Opplevelsene jeg bærer med meg for alltid.

Siste etappe

Nå var det bare en etappe igjen, nemlig fra Bagan til Mandalay. Vi var kommet til 22. januar og det var den tiende dagen siden jeg ankom landet. Ca. 200 km lå foran oss og selv om ikke veiene var all verden så regnet vi med å være fremme i god tid før solen gikk ned. På de rette strekkene nede i flatlandet blir man mer sår og stiv enn når man kjører på svingete vei. Når det er svinger sitter man hele tiden og beveger seg frem og tilbake og jeg merket knapt nok at tiden gikk da vi kjørte opp og ned fjellsider, men på de endeløse flatene så begynte lysten til å stoppe og strekke seg etter mindre enn en time. Da var det var bare å reise seg og riste litt på beina for å få blodomløpet tilbake i sittemusklene mens jeg kjørte for det er grenser for hvor mange stopp vi kunne ta. Rundt lunsjtider tok vi en matbit på nærmeste sted med bord og stoler og selvfølgelig grønn te og svart kaffe med melk og sukker.

Jeg ble aldri lei disse "kjøretøyene" som vi møtte på hver eneste
veistrekning på hver eneste etappe.

Siste lunsjstopp. Eric har nettopp snakket med sin venn Zack.

Mens vi satt der fikk Eric en telefon som jeg overhørte og det var første gang jeg fikk et inntrykk av at ting ikke var helt i orden. Han har en amerikansk venn som heter Zack og som er gift med en burmeser og de har en gård sammen en times tur fra Mandalay oppe i fjellene. Han eier også en motorsykkelutleie i Mandalay og han har en Honda av samme type som de Eric har 4 av. I tillegg har han en god del 125 cc og mopeder. Når Eric ikke er i Myanmar så tar Zack vare på syklene hans på gården sin.
Men nå vil Eric selge. Han startet med å arrangere turene i Myanmar fordi han ønsket å vise folk landet og fant det interessant å utforske det. Jeg trodde at han jevnlig hadde turer der, dvs 1-2 ganger i måneden, men det viste seg at i hele 2013 så arrangerte han bare 3-4 turer. Og i år kunne han ha arrangert 15-20 hvis han hadde villet. Problemet er at han føler at disse turene må han ta selv - han finner ingen han virkelig kan stole på i dette landet. Og han er hjemmekjær. Å reise bort i 2 uker, 3, 4 eller 5 ganger i året har han ingen problemer med, men nå føler han at det blir for mye. Han vil være hjemme og drive motorsykkelturer i Laos hvor han bor og hvor han kjenner og stoler på folk. Dessuten driver han en meksikansk restaurant sammen med sin kone fra Laos. Det Eric ønsket var å selge alle syklene til Zack og så kunne han overta hele opplegget. Og så kunne Eric la Myanmarturene være på sin egen hjemmeside og selge turene inn til Zack. Eric har en tur som er booket til slutten av februar som han selv vil gjennomføre, men etter det vil han helst ut.
Zack hadde fått besøk av en annen amerikaner den dagen som ønsket å kjøpe en motorsykkel og Zack lurte på om Eric ville selge en av sine. Vi ble enig om å møtes utenfor Zacks utleiebutikk når vi kom frem.

Veien mot Mandalay. Videokameraet i ene hånden

og styret i andre. Jeg følte meg vågal på flatene,

men jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte et GoPro

før jeg reiste. Jeg gikk glipp av noen fantastiske

videomuligheter mens vi kjørte i fjellene.

Da vi endelig kunne gi gass på den nesten biltomme motorveien det siste stykket inn mot Mandalay så begynte jeg å slappe av og glede meg til vi kom frem. Da var jeg selvfølgelig så nær å krasje som jeg aldri før hadde vært på turen. Midt i en rundkjøring kom det en tulling på moped fra høyre og bare krysset rett foran meg. Min feil selvfølgelig - jeg fløytet jo ikke ...

Endelig stoppet vi utenfor hos Zack og vi fikk av bagasjen og sorterte eiendelene. Amerikaneren som var på jakt etter en sykkel var der også, men jeg husker ikke navnet hans. Jeg kaller ham bare for Mr. D for douchebag. Han hadde solgt seg ut av et firma i California hvor han hadde noen eierandeler og han hadde visst tjent noen dollar på det. Så hadde han reist til Asia og bodd en stund i Bangkok før han reiste videre til Myanmar. Der hadde han fartet rundt en stund og sett fattigdommen hos minoritetsgruppene som ikke får noe hjelp av myndighetene. Da hadde han funnet ut at han ville hjelpe litt og han hadde kjøpt noen hundre ulltepper til en landsby oppe i fjellene. Han sa at han ville gjøre mer og at han trengte en motorsykkel for å komme seg rundt, men jeg er usikker på hvor seriøs han var. Han virket veldig høy på seg selv og kunne ikke fortelle oss nok om alt det gode han hadde gjort og ville gjøre. Samtidig virket han helt ukjent med hvordan han skulle oppføre seg og han hadde ingen ide om hvordan å gjennomføre forretninger i landet. Eric fortalte hvilken pris han ville ha for sykkelen, men Mr. D ville undersøke litt for han syntes det var litt dyrt for en brukt sykkel.

Tilbake i Mandalay. Jeg spurte Mr. D om han kunne ta et bilde av Eric og meg og han insisterte på at
en jente som han var med måtte sitte i midten. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg ga til slutt opp å
diskutere. Jeg hadde aldri sett henne før og jeg aner ikke hvem hun var.

Siste bilde av min trofaste bærer. Like hel som den var da vi startet.

Vi ble enig om å møtes på en restaurant senere på kvelden og diskutere detaljer. Jeg fikk tak i en taxi og dro til hotellet og Eric tok den videre for han måtte ordne opp i en del ting først og så skulle han hente meg når vi skulle spise.
Etter et par timer ble jeg plukket opp av Eric i den samme taxien som vi satt i 2 timer tidligere og vi møtte Zack og Mr. D på en restaurant som var drevet av en kar New Zealand. Mr. D hadde de smaleste øynene vest for Mekong og han fortalte at han hadde vært i en MC-sjappe og snakket med eieren om å få kjøpe sykkel. Han kunne velge mellom Suzuki, Yamaha og Kawasaki og i følge eieren kunne han få sykkelen i neste uke og den kostet ikke mer enn det Eric skulle ha for sin ett år gamle Honda. Så hadde de røykt noe sammen som Mr. D visst hadde rikelige mengder av og som han fortalte alle og enhver at han hadde. Eric og Zack prøvde på en hyggelig måte å fortelle ham at han mest sannsynlig ikke ville få sykkelen sin i neste uke. Ikke uken etter heller. Og når den en gang kom så ville den ikke koste det han var blitt fortalt. Og at han aldri, aldri, never ever igjen måtte dra frem posen med røykbare urter foran en ukjent kar fra Myanmar. Eric og Zack har vært i landet i 5 år og Zack bor der og i hele den tiden har de drevet med motorsykler. De kjenner markedet, vet hvordan ting fungerer og de prøvde å forklare det, men hjernen til den smaløyde, urterøykende amerikaneren var ikke mottakelig for sånt. Så han bestilte en pizza Margarita, fikk en Margarita drink, hisset seg opp på servitøren fordi han hadde fått feil og ble skjelt ut av Zack da han oppdaget at pizza Margarita ikke engang stod på menyen.
Da var det på tide å ta kvelden. Jeg sa hade til Mr. D og Zack, vinket på taxisjåføren som satt og ventet og han kjørte oss tilbake til våre respektive hoteller. Det siste vi gjorde før han dro var å bestille ham til dagen etter sånn at han kunne kjøre oss til flyplassen. Eric mente at kl. 11 var tidsnok, men jeg fikk overtalt ham til klokken halv 11. Flyet skulle gå 12:50 og Eric måtte først på verksted med mopeden. 10:30 sa vi 17 ganger til sjåføren og han svarte "ten thirty" mens han nikket og smilte med tennene i alle retningene. Han var kjempehappy for han hadde fått 10.000 Kyat av oss (10 dollar) for de 4-5 timene han hadde vært til stede.

Mr. Douchebag til venstre og Zack til høyre. Koselig og jordnær type. Zack altså.

Dagen etter sjekket jeg ut i god tid og satte meg utenfor og ventet på Mr. Ten Thirty. Kvart på 11 gikk jeg i resepsjonen og ba dem ringe til Eric, men han var opptatt fikk jeg beskjed om. Jeg ba dem om å fortsette og ringe, men det var stadig opptatt i lang tid før jeg endelig fikk snakke med ham da klokken hadde passert 11. Grunnen til at han hadde vært opptatt var at han satt og snakket med den andre resepsjonisten og prøvde å få henne til å få tak i meg. Men jeg hadde sjekket ut for lenge siden og det var ikke mulig å få tak i meg. "Mr. Christensen is not available". Ikke helt utypisk Myanmar.
Uansett; Mr. Ten Thirty hadde ikke dukket opp verken hos meg eller Eric så nå begynte det å haste for klokken var kvart over 11 før jeg kom meg inn i bilen. Eric måtte fremdeles få mopeden på verksted for full overhaling og oppbevaring til neste tur så det ble litt råkjøring for å nå alt.

Med minst mulig margin kom vi oss med flyet og etter en siste kaffe sammen på flyplassen i Bangkok tok jeg farvel med min guide og følgesvenn. Jeg vil være ham evig takknemlig for at han gjennomførte turen med meg mot alle odds. De to andre deltakerne hadde utsatt sin tur og med bare meg så ville han nok ikke tjene en krone. Uten følgebil, med boltet fot på en nyinnkjøpt moped tok han allikevel sjansen på å gjennomføre turen med den enorme risikoen det innebar for ham selv hvis han skulle komme ut for en ulykke. Takk Eric for 11 fantastiske dager! Respekt ...




Kart over turen. Google Map klarte aldri å finne veier der vi kjørte og jeg vil nok aldri kunne finne igjen
den nøyaktige ruten. Dette gjelder særlig i fjellene fra A til D.
A: Mandalay                        
B: Kalaw                               
C: Inn Thein (ved Inle Lake)
D: Nyaungshwe                    
E: Nay Pyi Taw                     
G: Magway                            
F: Salay                                 
H: Bagan                               
Og så tilbake til A: Mandalay
 

Samme kart, men zoomet litt ut så det er lettere å forstå avstandene. Det ser ikke så langt ut, men all kjøring
avhenger av veiene man kjører på. Ikke alt det vi kjørte på fortjener betegnelsen vei.

Balloon over Bagan

Kl. 5 om morgenen er tidlig. Så tidlig at jeg mener at det egentlig er natt ennå. Så jeg stod opp midt på natten i 5-tiden for å fly ballong. ”Balloon over Bagan, sunrise champagne flight”, som det forlokkende heter og det var den eneste grunnen til at jeg satt halvsovende i resepsjonen 15 minutter senere og vente på bussen som skulle plukke oss opp. Å fly ballong har vært noe jeg har ønsket å gjøre lenge og nå hadde jeg sjansen. Når det i tillegg er regnet som en av de flotteste stedene i verden hvor de arrangerer kommersielle ballongturer så kunne jeg ikke si nei selv om det der jeg satt var veldig fristende å bytte hele greien med et par timer ekstra på puten. Årsaken til den tidlige starten er forårsaket av to ting. Det ene er at det er noe med lyset og skyggene under en soloppgang (og solnedgang) som gjør det ekstra flott samtidig med at vindforholdene er på det mest gunstige før solen har begynt å ta skikkelig tak. Derfor er solnedgang et mer ugunstig tidspunkt.

Kart over Bagan. Hotellet mitt og startplassen er markert i hver sin ring.
Jeg er ikke helt sikker på landingsplassen, men det er et sted like
nord for elven midt på kartet helt nederst.

Vi ble plukket opp av en av selskapets busser (mer om dem senere!) og kjørt helt nord i Bagan til en åpen plass som heter Schwezigon sport place (eller Schwe Zi Gone). I stummende mørke fikk vi servert kaffe mens vi ventet på lyset og i minuttene etter begynte det så smått å bli så pass lyst at det var mulig å se lenger enn gloen på sigaretten 10 cm foran øynene mine. På den store plassen var det lagt ut 5 ballonger og vi fikk se på forberedelsene og hvordan de klargjorde dem. Det var 10-15 personer i arbeid på hver eneste ballong så det var minst like mange personer involvert fra selskapet som det var passasjerer til sammen. Hver kurv tar 16 passasjerer fordelt i 4 kammere i hvert hjørne og så var det piloten som hadde sitt lille kammer i midten.
Først ble ballongen rullet ut og brettet ut så den lå langs bakken. Deretter ble noen svære vifter startet og åpningen i ballongen ble holdt åpen sånn at den ble delvis fylt med kald luft.
Når den var så full som den kunne bli så ble propanbrennerne tent og luften inni ble støtvis varmet opp til hele ballongen hadde løftet seg over bakken.
Først når ballongen var fullt oppblåst og svevde rett over kurven, ble vi beordret ombord. Da alle var på plass kjørte piloten Gavin full guffe på brennerne og vi løftet oss langsomt fra bakken.

Først masse kald luft

Så litt varme.

Klar til ombordstigning

Avgang

Vi steg og fløy like over tretoppene som omkranset sletten og noe av det første vi så var Schwe Zi Gone pagoden som ligger like ved. Da vi kom opp i ca. 100 meters høyde så hadde vi en kurs som førte oss i en syd/vestlig retning som på sikt ville føre oss ut over elven. De andre ballongene som hadde lettet før oss lå mye lenger øst og hadde retning rett syd der de fleste pagodene og templene ligger. Pilot Gavin kjørte på med brennerne og vi steg høyere og høyere, og jo høyere vi kom jo mer ble vi blåst østover til vi begynte å ligge på linje med de andre. Så dalte vi langsom ned i høyde med dem hvor vindretningen nå førte oss rett syd.



Schwe Zi Gone pagoden.

Vi var litt uheldige. Et lavt skylag i horisonten gjorde at solen ikke skinte. Det klare lyset med skygger og kontraster dukket dessverre ikke opp og alle de fantastiske bildene jeg hadde tenkt å ta ble ikke fullt så bra. Disig morgenlys er ikke helt det samme.




Pagoder i morgendis. Selv med økt kontrast på bildet blir pagodene grå og usynlige i det flate lyset.

Høytflyging.

Jeg aner ikke hva mesteparten av alle disse eldgamle byggverkene heter.

Det var ikke bare vår ballong som var ute og luftet seg.



Dhammayangyi tempelet. Det var også mye tåke som lå lavt over bakken
innimellom trærne som ikke hjalp på lyset.



Endelig noe jeg vet navnet på: Til venstre bakerst er Ananda-tempelet, i midten med gull og små røde tårn er Oak Kyaung Gyi-tempelet og til høyre bak ligger Htilominlo-tempelet.

Å fly ballong er fasinerende. Det er helt stille utenom når piloten åpner for brennerne og det er ingen vind siden vi flyr akkurat like fort som den. Det er derfor heller ingen bevegelse eller svaiing i kurven. Jeg fant meg selv etter en stund minst like interessert i hva pilot Gavin drev på med og hvordan han styrte en ustyrbar ting som det jeg var i utsikten. Hvordan han stort sett ved hjelp av små korreksjoner av høyden sikksakket oss sydover synes jeg var imponerende. Spesielt var det en manøver han tok da vi nærmet oss Sulamani-tempelet.  Da vi ligger noen hundre meter fra det og kanskje like mye over det så forklarer han oss hva han har tenkt å gjøre. Først skal han ta oss ned i riktig høyde, så skal han fly oss i en liten bue og forhåpentlig legge oss slik at ballongen vår lager skygge på tempelet i det vi passerer. Og det gjorde han. Og da vi var midt foran så klarte han å snu ballongen 180 grader før vi langsom steg igjen. Imponerende! Det eneste som manglet var nok sol til at ballongen kunne kaste skygge ...



Sulamani-tempelet i skyet soloppgang.

  

Imponerende at alle disse er 900 til 1000 år gamle.

Lavtflyging

I videoen over så kan dere se passeringen av Sulamani-tempelet. Det er på andre siden av kurven for meg og jeg filmer det litt i begynnelsen. Fra 1:25 ut i filmen så ser det ut som jeg begynner å panorere noe sinnsykt fort, men det er faktisk Gavin som på en eller annen måte klarer å snu ballongen 180 grader på bare noen sekunder før han begynner å stige brått for å skifte kurs rundt tempelet. Igjen: imponerende!



Utsikt mot elven.

Hjørneplass og med den største kameralinsen. Høyt henger vi.

 

 

En ukjent pagode sett ovenfra.

Vi begynte å nærme oss slutten på turen og fløy nesten rett over Dhamma Ya Za Ka-pagoden (eller Dhammayazika). Denne ble bygget i 1196 og er dermed litt yngre enn de fleste andre. Det som imidlertid skille denne fra alle de andre er at den ikke har de vanlige 4 inngangene, men fem! Igjen skal jeg være forsiktig med å prøve å forklare noe jeg ikke helt har forstått selv, men det har visst vært fire Buddhaer opp gjennom tiden som nå passer de fire himmelretningene. Det sies at når den femte Buddha Maitreya viser seg så er all den buddhistiske lære for lengst glemt og han skal finne sannheten på nytt. Eller noe sånt... Uansett så er denne pagoden tilegnet ham. Og siden det er så mange millioner buddhister i verden som fører læren videre så kan det bli noen år før alt er glemt og han viser seg.




Dhamma Ya Za Ka-pagoden. Toppen er under restaurering så hele kuppelen er dekket av stilas.
Stilas av bambus må være mer fleksibelt enn de stålstilasene vi bygger.  

Snart inn for landing.

Vi landet på et lite åpent felt helt syd i Bagen etter å ha vært i luften i temmelig nøyaktig en time. En utrolig opplevelse som jeg vil huske lenge! Vi måtte være om bord i kurven helt til ballongen var tømt og lagt flat på marken. De trekker i noen tau og så åpner hele toppen av ballongen seg og den varme luften går ut. Etterpå var det pakking. Brennerne demonteres og så løsnes hele korgen fra ballongen. Ballongen pakkes sammen og legges oppi korgen for transport tilbake til ny tur neste morgen.

Varmluften slippes ut i toppen ...

 

... og i mellomtiden begynner demontering av brenner og kurvfeste.

Vi andre som ikke måtte jobbe samlet oss rundt et bord hvor vi kunne få litt å bite i og  - champagne! Dette er tradisjon og sånt er viktig :) Litt copy/paste fra Wikipedia:

"A common tradition among balloonists is to have a champagne toast upon landing. Legend has it that early French aeronauts carried champagne to appease angry or frightened spectators at the landing site. A champagne toast is now often included in commercial sight-seeing flights.

Along with the champagne, a popular toast among balloonists is: "soft winds and gentle landings." Many balloonists recite the Balloonist's Blessing (Anon, known as 'The Balloonists Prayer') with the champagne toast:

The winds have welcomed you with softness
The sun has blessed you with its warm hands
You have flown so high and so well
That God has joined you in your laughter
and set you gently back into the loving arms of mother Earth"

Pink champagne i soloppgangen. Og litt frukt og kake til dem som ønsker det.



Pilot Gavin deler ut litt (ikke pink) champagne.

Etter et glass var det på tide med et glass til. Da jeg fikk det I hånden kom jeg plutselig på at det var morgen og at jeg snart skulle ut og kjøre motorsykkel og det sa jeg høyt til Gavin. Og han bare småflirte til meg som om jeg spøkte for det er som han sa, forbudt for utlendinger å kjøre stor motorsykkel i Myanmar. Dette er visst blitt en etablert sannhet og de fleste vi møtte, både burmesere og utlendinger, var sikker på at det var sånn det er. Men sånn er det altså ikke. Store motorsykler er sjeldne, men ikke ulovlige.

Etterpå var det tilbake til hotellet med bussen. Og disse er spesielle. Under krigen ble et par hundre tusen busser bygget i Canada av Chevrolet og Ford og mange ble skipet til Asia for å være til hjelp for de allierte styrkene. Bussene ble kalt for CMP (Canadian Multi Purpose). Etter krigen ble de forlatt siden det ikke var regningssvarende å transportere dem tilbake til Europa og de som ble værende igjen i Burma ble brukt som busser i Mandalay og Yangoon helt opp til for bare et par år siden. Da kom det nye utslippskrav og de ble satt ut av drift. Balloon over Bagan har nå 5 busser i drift og 2 til som de holder på å pusse opp. Hele overbygget på bussene er bygget i teak og alle bussene er litt forskjellig og unik. Motorene er nå byttet ut med mere miljøvennlige japanske eller kinesiske dieselmotorer.
Utrolig tøffe busser! 

 

Kl. 9 var det klart for frokost, bli kvitt alkoholen og så siste etappe tilbake til Mandalay.