Oppsummering Australia

Hjemreisen gikk veldig bra egentlig. Å reise så langt er et mareritt i seg selv, men i motsetning til da jeg reiste andre veien så hadde jeg ingen problemer med opphovnede føtter og smerter. Bare en laaang reise. På turen fra Hongkong til London så sovnet jeg og da jeg våknet var det mørkt, men det jeg sov i beveget seg og ristet opp og ned. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg var og det eneste jeg så rett foran meg var noen utydlige lysende røde symboler som fløt rundt og var vanskelig å fokusere på. Jeg tror aldri jeg har våknet opp noen gang og brukt så lang tid på å finne ut hvor jeg var. De lysende symbolene som fløt foran øynene mine var nok det som forvirret meg mest, men det var bare fjernkontrollen til spillkonsollen for skjermen i setet foran meg :)

 

Flygende, lysende røde symboler i natten.

Australia er et bra land, men de sliter med en del rare ting. Pengene deres f.eks.; flere jeg snakket med nevnte med stolthet at det var Australia som oppfant plastpenger (sedler), men jeg vet ikke om noen andre som har tatt etter dem. De hadde plastpenger da jeg var der for 9 år siden også, men alt jeg vet er at naboen deres New Zealand har kopiert dem. Og så blir myntene deres mer verd jo mindre de er. Hvis de får en 5 dollars mynt så kommer du ikke til å finne den. Kanskje de finner opp plastmynter?

 

Fra venstre: 50 cent, 1 dollar og så 2 dollar.

 

Røyk.

De er mer  besatt av å få folk til å slutte å røyke enn vi i Norge og kanskje vi er der de er nå om 5 år. Alle røykpakkene deres er lik uansett merke. Alle har den samme mørke militærgrønne fargen og lik utforming. Den eneste måten du kan se hvilket merke det er er nederst på den ene siden hvor det står navnet med nøytral skrift. Ingen logo er tillatt. Og det er kun lov å ha med 50 sigaretter inn i landet. Men så kommer det rare - de selges i 25, 40 eller 50-pakker. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men en av reglene i Norge som nettopp ble innført er at det ikke lenger er lov å selge 10-pakker. Så noen tror at jo mer røyk du er nødt til å kjøpe om gangen, jo mindre vil folk røyke. Det er litt som kravet om sixpack med øl på NZ.

Er det forresten noen som kjenner eller har hørt om noen som har blitt blind av røyking?
En 25-pakke koster rundt kr. 110,- og det er dermed omtrent den samme prisen som i Norge. Da jeg kom på taxfreesonen på flyplassen i Sydney så fant jeg ikke sigarettene. Jeg spurte en og han pekte på en luke i veggen. Og ved siden av den hang et A4-ark med merke og priser. Du kunne tydeligvis be om røyk og så fikk du det levert gjennom luken. Jeg turde ikke for jeg var redd de ville tatovere "Smoker" i pannen min. Og dessuten kostet 200 røyk kr. 600,-. Det er ikke taxfree. Jeg kjøpte 400 i Hongkong for kr. 239,-. Det er taxfree.

 

25-pakke med Marlboro Red

Mat.

Australia er dyrt, kanskje ett av de dyreste landene i verden utenom Norge. Prisen på mat var noe billigere i butikkene enn i Norge, men den var enda billigere på restaurantene. Og porsjonene var gigantiske. Jeg bestilte et par ganger hvitløksbrød til forrett og hvis jeg hadde spist opp alt så hadde jeg vært mett. En vennegjeng på 4 personer kunne ha delt én forrett. Biffen på bildet under her er typisk: 500 gram!! Og den hviler oppå flere lag med chips. Mengden poteter er faktik liten her i forhold til enkelte andre ganger jeg bestilte. Jeg så folk bare bestille chips på barer og sånt og da ble de servert i litermål med mayones til å dyppe de i. Ikke en sånn liten søt pappeske som på McDonalds, men i en 1 liters stålkurv.

Og det begynte å bli ganske tydelig at mange spiser ute ofte. Jeg har ikke sett så mange store mennesker i noe land før utenom i USA.

 

500 gram kjøtt oppå minst 500 gram poteter.

 



Eksemplar av type stor Australier. Hun sitter midt på stolen.

 

Øl.

Da jeg var i Australia for 9 år siden så var Foster Beer det store merket. Det var Australias øl som Budweiser er USAs øl. Det er den ølen som Monty Python hadde en sketsj med på 70-tallet: Foster beer is like having sex in a canoe - it's fucking close to water. Og de hadde rett. Kanskje Australierne endelig har tatt det til seg for denne gangen fant jeg ikke Foster i det hele tatt. Ikke én flaske. Ikke i én tappekran. Det eksisterte ikke lenger. Bryggeriet eksisterer og de lager en av merkene under her nemlig Carlton Draught, men selve Foster Beer selges nå kun i utlandet. Og de hadde nå mye godt øl :)

 

Et lite utvalg av Australsk øl.

 

Ville dyr.

De fleste forbinder Australia med kenguruer og koalabjørner. Og begge deler fins det mange av, men ikke som mange tror, nemlig at de er over alt og at man dermed ser dem over alt. Hvis man vil se kenguruer eller koalaer så må man enten til en park hvor de holdes innegjerdet eller så må man på skogtur og håpe at man ser en. Litt som elg og hjort i Norge. De fins i massevis, men det er mange nordmenn som aldri har sett et sånt dyr. Jeg så levende kenguruer og koalaer for 9 år siden så det var ikke på programmet denne gangen, men jeg så dessverre mange døde kenguruer denne gangen. Særlig på veistrekningen fra Hawkesbury Valley til Hunter Valley.

 

Eksempel på død kenguru.

 

Veier.

Veiene i Australia har jeg skrevet en del om, men ikke så mye om skiltingen. Alle svinger, og da mener jeg alle, er skiltet. Hvis svingen kunne kjøres i den farten som sonen tilsa (f.eks. 80 km/t i 80-sone) så var det bare et skilt for sving. Hvis svingen var krappere enn det så var det et underskilt som fortalte anbefalt hastighet. Dermed vet du før du går inn i svingen hvor krapp den er. Ingen overraskelser. På tørr asfalt kunne jeg ligge 20-30% høyere i fart, men på våt asfalt så forholdt jeg meg til skiltingen. Utrolig behagelig når man kjører på ukjent vei i en skog og aldri ser utgangen av svingen. 

 

Sving!

 

Frukt.

Frukt er godt og de produserer mye god frukt i Australia, men av og til så slår alle naturens gode krefter seg sammen og produserer noe utover det vanlige. Sånn er det med den hvite ferskenen. Jeg har spist hvit fersken et par ganger før i mitt liv, men den er nesten umulig å få tak i i Norge. Det er som om alle de gode smakene i alle frukter du kan tenke deg har slått seg sammen og laget en magisk supersmak som får hårene på underarmen til å reise seg og frembringe tårer i øynene. Jeg spiste mange hvite fersken. Jeg hadde alltid en pose med noen i bagasjen så når solen brant eller regnet øste så kunne jeg stoppe og ta en bit og kjenne at livet uansett er magisk og fantastisk.

 



Hvit fersken; ett av skapelsens store høydepunkter.

 

Hvorfor bygger de ikke heller en sånn i Bergen?
Borte fra gaten og tar ikke plass utenom noen søyler.

Når noen trær ikke får nok næring gjennom røttene så
slenger de bare ned en grein og lager et nytt sugerør.

Siste etappe

Jeg hadde tenkt meg på litt vinsmaking og en rundtur i Hunter Valley, men jeg forstod fort (egentlig hadde jeg skjønt det noen dager før) at hvis man skal på sånne turer så må man ha minst to dager på stedet. Da jeg kom ned der var klokken allerede rundt 4 etter en lang kjøretur på nesten 25 mil og da var den dagen egentlig ferdig. Man kan ikke starte rundtur til vingårdene sent om ettermiddagen.

Været var perfekt på kjøreturen ned dit og det vil si ca. 22 grader kaldere enn dagen før. Nesten hele strekningen er gjennom en nasjonalpark og veien svinger og snirkler seg av gårde og varierer mellom 80 og 100-sone. Det var nesten ikke en bil å se, men motorsykkelgjenger på både 10 og 15 var det mange av begge veier. Etter skiltingen på veien å dømme så var det stort sett bare motorsykler som kjørte der også. «Glatt veibane»-skilt som vi har i norge med en bil som har kryssende bilspor etter seg var byttet ut med en motorsykkel og det var også alle andre skilt hvor det var et kjøretøy på. Kun motorsykler. Etter en times kjøring kom jeg til en veikro og svingte av veien. Der var det en lang betong oppstillingsplass for motorsykler og det stod allerede 30-40 sykler der da jeg parkerte. Alle satt ute og spiste og drakk kaffe rundt benker og bord med parasoller og alle snudde seg og stirret på meg da jeg kjørte inn. Jeg følte meg litt som om jeg hadde kommet inn i en scene fra filmen Deliverance. Men både maten og kaffen var god og jeg var hel og ved god helse da jeg dro der ifra.

Når bilene har kufanger og flere antenner enn FBI da vet du at du er et stykke fra nærmeste  by.

Hunter Valley er egentlig ingenting hvis man ikke er ute etter en vintur. Det er flatt og kjedelig og byen Cessnock er rett og slett stygg. Og igjen dette rare paradokset som gjaldt på New Zealand, men også i stor grad i Australia; jeg skulle ut og spise og spurte i resepsjonen hvor det var en restaurant. Det bor 18.000 mennesker i byen så man skulle tro at det var nok av dem, det var jo tross alt lørdagskveld også. Neida, de fleste restaurantene var ute på diverse vingårder, men hvis jeg gikk noen kvartaler opp og så til høyre så kunne jeg finne et sted å spise noe og kanskje en pub. Jeg ruslet gatelangs i ensomhet noen kilometer i duskregn og endelig fant jeg to steder som lå tvers over gaten for hverandre. Og det rare er at begge stedene var spillebuler. Ikke sånne spillebuler som vi har i Norge, men kafeer med 50-100 bord og veggene tapetsert med skjermer. Rundt hver eneste tallerken og glass lå det bonger av alle slag og det er ikke måte på hva du kan spille på. Her er hester og tynne bikkjer, fotball, rugby, cricket og tennis, lotto og keno osv. Og da kom jeg på at det hadde vært sånn om enn i litt mindre skala de andre stedene jeg hadde stoppet også. Og hvis ikke du vil spille der så kommer det en eller annen innfødt og vedder om et eller annet. En tulling veddet med meg om at hvis han tente en sigarett og så la den på kanten av askebegeret så ville den slukke etter en stund. Jeg veddet i mot og overtalte ham til å bruke en av mine sigaretter. Jeg vant 2 øl derJ De australske sigarettene er visst tilsatt noe flammehemmer for å hindre skogbrann hvis en eller annen idiot kaster en tent røyk i naturen.
I andre enden av kafeen/restauranten lå det en bar og hvis du ville ha drikke til maten så må den hentes der. Man kan ikke blande alkohol og mat. Ikke i butikkene heller. Alkoholen er i egne avdelinger i supermarkedet og må betales for seg i egen kasse. Morons! I supermarkedet ovenfor hotellet så var det hylle på hyllemeter med vin og i den ene enden var det reservert for og skiltet med store plakater om lokal vin. 5 hyller over hverandre ca. 1 meter bred. Midt i ett av verdens største vindistrikter hadde det lokale supermarkedet reservert ca. 2% av hylleplassen til lokal vin!

Dagen etter var det tilbake til Sydney. Regnet øste ned da jeg stod opp og jeg så ikke lyst på livet akkurat da. Jeg skulle ut og se om jeg fant noe regntøy, men det var søndag og den type butikker var stengt. Jeg gav opp til slutt og satte meg på sykkelen. Joggesko og dongeribukse er ikke akkurat vanntette og jeg hadde en mistanke om at den tynne mc-jakken jeg hadde lånt sammen med sykkelen heller ikke var det. Og jeg hadde rett. Etter en halvtime var jeg søkkvåt inn til skinnet fra topp til tå og jeg begynte å fryse. Jeg svingte inn på en kafe og tok en pause og fikk i meg noe mat og en kopp kaffe. Turen videre var ikke lagt opp via motorveien, men langs en elv mot et sted som heter Wisemans Ferry hvor det er en liten ferge som tar deg over elven. Pga av regnet hadde jeg tenkt å glemme hele fergen og ta raskeste vei til Sydney, men like før avkjøringen til fergen så sluttet det å regne. Jeg ante ikke hvor lang omkjøring det var, men jeg regnet ikke med at det var så veldig mye så selv om jeg var litt sein så tok jeg sjansen på å kjøre den planlagte ruten. 

Ventende på den vise mannens ferge.  

Det var en stor omvei og veien var veldig svingete. Det hjalp heller ikke på at asfalten fremdeles var søkk våt selv om regnet hadde stoppet. På motorsykkel er det ganske stor forskjell hvor for man kan kjøre på svingete vei når asfalten er tørr eller når den er våt. Resultatet var at jeg begynte å få dårlig tid. Planen var å først kjøre til hotellet, sjekke inn, tømme sideveskene over sengen og så kjøre og levere sykkelen. Da jeg nærmet meg fant jeg ut at det ikke ville gå. Jeg ville trenge minst en ekstra time på det og sjappen er egentlig steng om søndagen så de var der bare for å ta i mot meg og avtalen var klokken 5. Jeg bestemte meg for å tømme bagasjen oppi en søppelsekk og så ta en taxi til hotellet etterpå. 

Man så var det gode gamle 183 Parramatta Road igjen som jeg hadde så god erfaring med da jeg skulle hente sykkelen. Da jeg nærmet meg byen begynte jeg å se meg om etter skilting som skulle før meg til den gaten og jeg satte kursen mot Parramatta. Det skulle jeg ikke ha gjort. Etter en stund var jeg totalt lost og en bensinstasjon var det neste for å spørre om veien. En inder prøvde å forklare meg den, men etter at han hadde kommet til sving, rundkjøring og veikryss nr. 30 så hadde jeg for lengst glemt hva han startet med. Og det hjalp ikke at han snakket engelsk som om han nettopp hadde landet fra Calcutta. 2 timer og 10 bensinstasjoner senere visste jeg fremdeles ikke hvor jeg var (enda mindre) og tro meg; på hver eneste stasjon var det en inder som skulle dirigere og alle led av samme talefeil. Til slutt gav jeg opp, klokken hadde passert 5 for lengst så jeg ringte til utleiefirmaet. Han spurte hvor jeg var og jeg leste opp gatenavnene i krysset jeg stod i og så begynte han å forklare hvor lett det var å finne Parramatta Road og det var bare å følge skiltingen. Jeg sa til ham at han bare kunne glemme det og at jeg ville betale en taxi å kjøre foran meg frem til butikken for jeg visste ikke lenger hvlken retning som var nord eller sør. Han tilbød seg å hente meg og det takket jeg ja til. Etter 15-20 minutter kom han og sa at nå skulle han vise meg hvor lett det var å finne veien og det var det. Rett ned gaten jeg stod i og første til høyre. Problemet var at ikke han eller én av de fordømte inderne på bensinstasjonene klarte å fortelle meg at veien ikke var skiltet Parramatta Road, men 44 Great Western Highway! Jeg hadde vært inne på den veien 3-4 ganger, men ante ikke at jeg var på rett vei for ingen hadde sagt at det var den samme veien. Morons!

Harbor Bridge by night

Klokken nærmer seg 12 og det er på tide å krype til køys for siste gang denne ferien. Neste natt er ombord i trangt fly. Jeg kan ikke si at jeg ser ikke frem til 35 timer i fly og på flyplasser... Jeg kvir meg noe j.... til flytur nr. 2 fra Hongkong til London. Jeg har aldri verket så mye i knærene mine som jeg gjorde på reisen nedover. Over og ut for denne gang...