Hotter than Hell

Det var en fin natt og været var deilig da jeg satte meg på sykkelen torsdag morgen. Kangaroo Valley er relativ liten så etter en halvtimes tid var jeg over dalen og begynte turen mot Blue Mountains. Litt trøbbel med navigeringen, men etter noen mindre feilavkjørnger kom jeg meg inn på rett vei. Det er flotte veier her, men de lider av samme sykdom som i Norge – det høyre og det venstre feltet på motorveien holder samme fart. Men de gangene det er tre felt i hver retning så går det bra for ingen ligger i «saktefeltet» så der er det bare å legge seg og kjøre forbi alle. Sikkert ikke lovlig, men veldig effektivt. Folk er rare...

Temperaturen steg kraftig i løpet av dagen og før jeg kom til Katoomba var den opp mot 37-38 grader og det begynte å bli ubehagelig varmt. Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente...
Blue Mountains har fått navnet fordi det ofte ligger en dis over fjellene og farger disse i en blå tone, særlig om morgenen og kvelden. Katoomba hvor jeg skulle overnatte ligger 1017 meter over havet og er sentrum i distriktet. Det er også rundt her de beste utsiktspunktene er og det er lagt opp for turisme. Man ser ingenting fra selve byen, men jeg fikk beskjed om at det bare var en 10 minutters spasertur fra hotellet til nærmeste utsiktspunkt. Jeg spaserte ned en gate og plutselig så åpner det seg opp et utrolig landskap som du kanskje må til Grand Canyon for å oppleve maken. Mens den der er tørr og vegitasjonsfattig er dalene i Blue Mountains en tett tropeskog. Vakkert! 

Utsiktspunktet het Echo Point, men jeg hørte ikke noe ekko der, men utsikten var strålende. Det var mange andre turister og de fleste var visst fra Italia. Eller det hørtes i hvert fall slik ut. Mulig det bare var én familie. Italienerne bruker ufattelig mange ord for å si veldig lite og de bruker utestemme hele tiden. En far ropte på sønnen sin og kjeften gikk i ett sett; jeg tror han brukte 40-50 ord. Det jeg tror han sa var «Kom her!». Eller kanskje han bare brukte 4 ord og resten var ekko...
Etter en bedre middag og div. øl var det natt. Viktig å opprettholde væskebalansen.

Dagen i dag startet også strålende, men allered kl. 10 da jeg satte meg på sykkelen var temperaturen over 35 grader. Jeg startet med å kjøre rundt i Katoomba og sjekke de andre utsiktspunktene, bl.a. en kabelbane som gikk over en dal. Det var en annen kabelbane som gikk ned i dalen og så var det masse turstier å gå opp igjen. Jeg hadde tenkt å ta en «bushwalk», men i langbukser og joggesko og nå 38 varme så begrenset jeg meg til 5 minutters bushwalk om gangen og deretter skyggejakt. De mest kjente stedene er "Three Sisters" som er tre fjelltopper ved siden av hverandre og "Katoomba Cascades" eller "Katoomba Falls". Begge deler ble brukt i brosjyrer. Uansett; jeg skal aldri mer oppsøke noen steder som kaller seg Falls eller Cascades for jeg blir like skuffet hver gang. Igjen må jeg si at hvis dette kan være en turistattraksjon så har Norge et ufattelig potensiale. Jeg har større cascade i Skredderdalen bak huset mitt. Skal hjem og bygge kabelbane og sette opp en billettkiosk.

Kabelbane over en dal

Three Sisters. Man kan ane den blå disen i bakgrunnen

Kaskader med vann. Mulig den er større om vinteren, men alvorlig talt 

Etter noen timer med utsikt og kaffedrikking i skyggen var det på tide å ta neste etappe til Hawkesbury Valley. Veien fortsatte et stykke oppover fjellet før den svingte av og nedover igjen på den andre siden av dalen. Jeg kjørte nå bare i halvermet skjorte, hansker, hjelm, langbukse og sko uten sokker. Skjermen på sykkelen var helt nede for å gi mest mulig vind, men det hjalp ikke. I 100 km/t var heten ubeskrivelig. Den stabiliserte seg på toppen mellom 40 og 41 grader og jeg stoppet og tok bilde av dashbordet for jeg syntes det var helt utrolig. Så begynte jeg å kjøre nedover igjen mot lavlandet...

Og temperaturen steg. Mobilen med navigasjonsapp sa takk for seg og ba meg senke temperaturen før den ville slå seg på igjen, men det var ikke mulig. Siste timen før overnattingsstedet var temperaturen aldri under 44,5 grader og da jeg kjørte inn på det siste strekket bikket den 46,5 og klokken var halv 5. Det var basseng i begge skoene og hanskene fløt rundt hendene mine. Jeg måtte stoppe av og til for når temperaturen er så høy så kjøler ikke vinden lenger. Det er som om noen holder en varmluftsovn mot deg og skrur opp hastigheten på viften; det blir bare varmere. Det er ufattelig hvor våt det går an å bli utenpå innenifra. Store deler av veien var belagt med oljegrus og oljen smeltet og fløt oppå veibanen. Det kom opp skilt med spesiell fare for motorsykler og jeg prøvde å holde meg midt i veibanen der veien så tørrest ut. Jeg konsentrerte meg bare om å nå frem og da jeg endelig var der så var jeg så sliten at jeg bare ség ned på en stol. Det var ekstremt utmattende. 

Etter en stund var det rett i badebuksen og ut i bassenget. Vannet holdt deilige 35 kjølige grader og vinden som traff hodet holdt 45. Det var som å sitte i et badekar med hodet inni en badstue. Senere på kvelden fikk jeg vite at det var målt rekordvarme i Sydney og de slo den gamle rekorden fra 1939. En fin dag å kjøre 20 mil på motorsykkel.

Aldri har et 35 graders baseng vært kjøligere

Det var 7-8 kilometer til nærmeste restaurant så i 7-tiden var det ut på veien igjen. Denne gangen i kortbukse og sandaler. Over eleven med en liten ferge og der var det en liten restaurant med utsikt over elven. Utrolig koselig sted med god mat. Det sies at de som eier stedet står i Guinness for lengste vannskitur baklengs – 112 kilometer langs elven.

Øve med ferjo. 

Temperaturen var nå nede i 34 grader og da gikk det an å sitte ute. Hvitløksbrød og Sizzling Prawns skylt ned med noen øl og et glass hvitvin. Et par lokale ungdommer i pickup med aluminiumskasser bakpå (hvorfor kjører man alltid pickup med aluminiumskasser bakpå når man bor utenfor alfarvei?) fortalte at det bodde en sheriff 5 mil ene veien og en annen sheriff 5 mil andre veien. Så det var ingen problemer med å drikke øl.

ØL

Sizzling Prawns 

Da jeg kjørte tilbake var det fantastiske 26 grader og jeg kjørte en mils omvei bare på pur kjølig glede. Temperaturen hadde falt 20 grader på 5 timer og det var fremdeles varmt og godtJ

Det ble mye temperatur her, men tro meg; når det bikker 45 grader så er temperaturen det eneste du tenker på. Hjernen tømmes for andre rasjonelle tanker og det eneste du fokuserer på er det du absolutt må.

I morgen er det mot siste stoppested i Hunter Valley. Deretter er det en natt i Sydney og så hjem til kulden. Jeg liker ikke 46,5 grader, men jeg er ikke tilhenger av minusgrader heller. Jeg må vinne i lotto og bosette meg et sted hvor det er palmer i gatene og mer enn 4 timer dagslys om vinteren. 

Sydney til Kangaroo Valley

Jeg kom sent mandag kveld til Sydney og rakk knapt en øl før pubene stengte for kvelden. Jeg skulle ha en dag i Sydney før jeg hentet ut motorsykkelen onsdagen. Tirsdagen gikk med til å besøke gamle tomter fra 9 år tilbake da jeg var her sammen med familien. Sydney er en utrolig fin by, en av de fineste byene jeg vet om. Særlig området rundt havnen er fantastisk og det er en del kystbyer i Norge som burde lært litt av denne byen om hvordan ting kan gjøres og bygges. Jeg spaserte forbi operahuset og tilbake til sentrum gjennom den botaniske hagen. Vakkert! Stoppe på en fortauskafe og ta en øl eller en kaffe, spise et lett måltid og spasere videre. Jeg lever i feilt land – jeg burde ha bodd i et land som har palmer i gatene. 

Operahuset i Sydney. Vanligvis er det fotografert fra sjøsiden, men her er det tatt fra den botaniske hage. Venstre del er konsertsalen og operaen, mens den høyre er teaterscene. 

Jeg var innom noen butikker og shoppet litt, et 3D videokamera og en australsk bushhat. Vet ikke hva jeg skal bruke noen av tingene til, men 3D-kameraet var utrolig kult daJ Kan se 3D på skjermen uten briller når jeg filmer. Aner ikke hvordan de får det til, men det er tøft. Og kanskje jeg kan bruke hatten en gang jeg er ute og fisker. Laget av kenguruskinn, vanntett og har solfaktor 50+ (??). Og den kan brettes sammen i kofferten og så får den formen tilbake når den pakkes opp igjen. Tror jeg skal starte en moteblogg...
Sushi til kvelds og rett i seng. Australia er dyrt, men sushi er halv pris av Norge. God er den også.

Grytidlig opp for å hente motorsykkelen. Depoet var et stykke unna sentrum så jeg tok en taxi ut: 183 Parramatta Road. Stoppet på slaget kl. 9 utenfor nr. 183, betalte sjåføren og gikk inn. Der var det ingen motorsykkel å finne. Ruslet litt rundt og leitet etter noen og fant en butikk med en oppegående kar som hadde PC og Google. Han kunne fortelle meg at Parramatta Road er mange mil lang og går gjennom flere bydeler. Og hver gang den kommer inn i en ny bydel så starter de husnummereringen på 1 igjen. Så det var mange nr. 183 i den gaten. Morons! Fikk tak i en ny taxi og kom endelig frem en time etter avtalt tid.
Turen er sydd sammen av en turoperatør som heter Bikeroundoz og de skreddersyr turen for deg. Jeg oppga dato, startsted, stoppsted, hvilken sykkel jeg ville ha og hvor mange dager. Så bestilte de hotell, la opp ruten så det passet med dagene og distansen, sendte meg rutebeskrivelse og kart samt et 30 siders dokument som beskiver hele turen med severdigheter, stoppesteder etc. Bare å sette seg på sykkelen og kjøre. 

Første etappe var fra Sydney til Kangaroo Valley. Turen gikk nedover kysten med utsikt over havet og så inn i Kangaroo Valley etter ca. 20 mil. Kjøringen var nok litt rusten i begynnelsen og jeg kjørte litt stivt, men etterhvert kom det seg og det ble litt mer flyt. Jeg endte opp på Tall Trees Bed & Breakfast som er et gigantisk etablissement med to gjesterom. 10 minutters spasertur inn til landsbyen Kangoroo Valley som var temmelig nøyaktig 150 meter lang. På de meterene var det en politistasjon (bygget i 1904), en kirke, to skoler, tre overnattingsplasser og fire kafeer/restauranter. Pluss noen hage- og suvenirbutikker. Og en pub! Etter mange timer på sykkelen i 32 grader (termometer på dashbordet) er det utrolig hvor tørst en blir. Det hjelper ikke mye at jeg har motorsykkeljakke, helhjelm og hansker på. Vurderer å droppe jakken hvis værmeldingen slår til – det er meldt over 40 grader på fredag. Hadde jeg kunnet så hadde jeg kjørt i kortbukse, sandaler og t-skjorte. Nedover langs kysten var det mye kjedelig vei med mye motorvei, men i det jeg svingte av fra kysten mot hotellet så begynte det å svinge og motorsykkel er det rette kjøretøyet her. Inne på pissoaret på pubben (??!!) hang det 4 sånne plakater:

Tydeligvis ikke bare jeg som kjører motorsykkel her. Men på pissoaret på en pub? Hvor ble det av «don’t drink and drive»? Gjelder det ikke her?

Politistasjonen i Kangaroo Valley. Fra 1904 og tydeligvis tidligere rettssal. Ikke store bygningen. Hele landsbyen var et levende museeum. De var veldig stolte av de gamle bygningene. 

Hver dag lærer jeg noe nytt og det er det fine med livet. Dagens lærdom er:

·         Pelikaner er morsomme når de skal lande. De har for stor fart så de løper bortover vannet for å bremse ned, men som oftest klarer de ikke å løpe fort nok og da går de rett på trynetJ

·         Å finne en skygge for en pause når solen står rett opp er vanskelig.

·         Det fins setevarmer på sykkelen. Og varme i håndtakene på styret. Jeg elsker å trykke på ting så jeg slo dem på og av. Trodde jeg. Da det begynte å røyke av buksebaken og jeg ikke å klarte å holde i styret lenger var det på tide å stoppe – fort! Ett trykk var på, lav varme. To trykk var høy varme. Tre trykk var av igjen. Kjekt en kald høstdag i Norge, men ikke fullt så kjekt i 32 grader. 

·         Sykkelen har elektrisk vindskjerm. Når det blåser ekstra mye på motorveiene så kan jeg heve den ved å trykke på en knapp. Og når det går langsommere så senker jeg den igjen for mer vind. Sånt er utrolig gøy! Kunne trykket opp og ned hele dagenJ

·         iPhone-skjermen reagerer ikke hvis man har på seg motorsykkelhansker. Det hjelper ikke å trykke leeenge og hardt eller tappe gjentatte ganger på ikonet. 

·         I Europa så hilser alle som kjører MC på hverandre. Det gjør de ikke her. Jeg har en teori om hvorfor; i Europa kjører vi på riktig side av veien og kan holde gassen med ene hånden og hilse med den andre. Her må man slippe gassen for å hilse og det går jo ikke. Kan jo vifte noe voldsomt med den venstre hånden over hodet, men det ser litt teit ut kanskje. 

·         Tastaturet på PC’en virker selv om jeg helte øl over det (foreløpig).

Ferdig landete pelikaner. 

I morgen er det videre mot Blue Mountains. Jeg har ett lite problem; jeg fikk beskjed om at jeg måtte skrive ut veibeskrivelsen hjemme før jeg dro og det gjorde jeg, men av en eller annen grunn har jeg ikke fått med meg dag 2. Så jeg aner ikke hvor jeg skal kjøre. Ikke mye internett her; jeg har ikke engang 3G nedi denne dalen. Jeg oppdaterte Facebook på mobilen og det tok 8 minutter! Når jeg sjekker mobilen nå så har jeg faktisk ikke forbindelse i det hele tatt...

Jeg har ruten på en minnepinne så jeg får se om jeg kan få tilgang til en pc som er tilkoblet en skriver en gang i morgen formiddag. Og så får jeg sende av gårde dette når jeg en gang kommer på nett igjen. Stay cool! Her er det varmtJ

Siste 2 dager i NZ:

Jeg kjørte fra punkt A til punkt G på kartet under her. Det var en eventyrlig berg og dalbanetur – særlig rundt kysten av Coromandel halvøya (A til D). Jeg har nok aldri kjørt en så lang og svingete vei og det skal noe til å slå det. Det må være gøy å kjøre den veien på motorsykkel!

Jeg fikk vite at jeg måtte se Hot Water Beach når jeg kjørte forbi og stedet var tydelig merket av på kartet (ved kysten midt mellom A og B). Eieren av motellet som anbefalte meg det hadde tabell over tidevannet sånn at han visste når det var vits å oppsøke dette stedet. Jeg måtte være der senest kl. 12:30. Jeg var der en time før og så 20-30 mennesker som gravde en grop i sanden og satte seg oppi. Det kom varmt vann fra grunnen opp i sanden på stranden og der laget folk seg kulper og satte seg oppi. Det var tydelig å kjenne varmen i sanden og hvis du begravde beina nedi så brant du deg. Området strakte seg ca. 10 meter bortover stranden i en bredde på ca. 5 meter. Det var en stor turistattraksjon. Jeg var der i 5 minutter.

Den store turistattraksjonen Hot Water Beach. Folk i groper. 

Jeg oppdaget en annen ting her i NZ. Alle småbåter står på land om natten. Da jeg kjørte ut av Whangamata så passerte jeg en rampe de hadde bygget ned i sjøen hvor de rygget ned båttilhengerne. Rampen var over 100 meter bred og bilene stod tett i tett. Parkeringsplassen ved siden av var smekk full og det må ha vært mange hundre, kanskje tusen tilhengere. Hele veien langs kysten var det det samme; båter på tilhengere. De stod parkert på hver eneste strandstrekning og hver tiende bil som kjørte på veien hadde en båttilhenger på slep.
Jeg fortsatte oppover langs kysten for å finne meg et sted å overnatte, men jeg oppdaget at jeg hadde feilberegnet litt. Det er fremdeles sommerferie i NZ og i tillegg var det helg. Og jeg var mindre enn en time fra Auckland. Motellene er fulle av innfødte og oppdagelsesreisende slipper ikke inn uten avtale. Jeg fant til slutt et rom i en liten kystby som heter Orewa (pkt. G) og det var kun fordi de akkurat hadde fått inn en avbestilling. 345 kilometer ble det den dagen og det var nok!
Dagen etter fant jeg derfor ut at jeg ville ende dagen i Auckland på et hotell i byen og jeg gikk inn på hotels.com på mobilen og reserverte et rom. Orket ikke tanken på å kjøre i timesvis og lete etter et motell med ledig kapasitet. Tok meg en siste runde opp til Whangarei (pkt. H) og tok så vestkysten ned igjen til Auckland. Mindre enn en time før jeg var i mål ble jeg skyld i nok en roadkill. En fugl fant ut at den skulle løpe (ikke fly) over veien 1 meter foran bilen og jeg kjørte i 80. Jeg fikk ikke flyttet foten fra gasspedalen engang før det var for sent.

Det er vaskemaskin og tørketrommel på rommet mitt så jeg sitter og skriver mens klærne blir ren. Jeg prøver å oppsummere NZ. 

Utsikt fra hotellrommet.

Jeg begynner å forstå hvorfor min venn Stig er så glad i dette landet – det er drepende kjedelig!J For å ta et eksempel: I går da jeg fikk et motellrom i Orewa så var stedet pakket med ferierende både på hoteller, moteller og private feriehus. Det er midt på sommeren og jeg gikk ut rundt kl. 8 for å spise middag – ikke en sjel! Det satt 3 mennesker rundt et bord i en restaurant og i to andre restauranter like ved var det  tomt. Det må ha vært noen tusen ferierende på det stedet og alle kunne like godt ha vært gravd ned etter kl. 8. Sånn er det stort sett hele veien. Etter kl. 9 er lyset på NZ slått av. Hvis du leter så er det kanskje en pub åpen hvor det sitter et par sjeler til 10-11 om kvelden, men så stenger de for det er ikke nok folk. Etter 12 er det stopp uansett for skjenking er ikke lov etter det.
Det er pent her og veiene er bra, men i og med at jeg ikke hadde noen plan da jeg kom her så var jeg litt avhengig av tips fra andre. Og det var mange tips og mange steder jeg burde besøke og den klart mest brukte begrunnelsen var: det er pent/flott/fantastisk der. Og det var jo det, men det er grenser hvor mye pent landskap jeg takler før jeg begynner å banke hodet rytmisk mot veggen.
Jeg begynner å forstå hvorfor NZ er ekstremsportens midtpunkt; de må finne på noe for å få opp adrenalinnivået før de kollektivt dør av kjedsomhet. De hopper ut fra klipper og fly og raser rundt i biler og båter og så går de og legger seg. Alle hotell/motellene har utsjekk senest klokken 10. Ikke ligg her og sov! Kom deg ut og kast deg utfor noe!
Og så har de sånne snåle alkoholregler. Jeg var innom en butikk i sted for å kjøpe noe å drikke og jeg dro av to øl fra en sixpack som stod i kjølen. Neida, de hadde bare lov å selge øl i hele sixpack. Sikkert en politiker som har vært i Norge og lært. Jeg er veldig usikker på hva det skulle resultere i – mindre drikking?

Nå er det bare å finne et sted å oppbevare koffertene mens jeg venter på at flyet skal gå kl. 18:30 i kveld. Jeg får spørre hos bilutleiefirmaet når jeg leverer inn bilen. Håper at ikke Australia har brent ned før jeg kommer. Én dag i Sydney før jeg tar ut motorsykkelen. Gleder meg litt til detJ

Checking out from New Zealand...